Vi stod opp grytidlig for å unngå trafikken inn til Istanbul. Den skulle visstnok bli ganske grusom siden millioner av istanbulere skulle hjem igjen etter Bayramen sin. Etter en trivelig kveld på tippekiosken og en god natts søvn på Hotell Deniz, heiv vi oss rundt og startet på de siste sjarmørmila inn til metropolen.
Før morgentåka hadde forsvunnet var vi ute på D100, på vei inn til det vi forventet skulle bli et kaos av tutende biler og hoiende mennesker. Vi møtte på ikke så mye av noen av dem, mye takket være et tips fra en tyrker i en svart Peugeot 206. Han anbefalte oss å følge veien langs kysten helt bort til Hagia Sofia, en litt lengre men mye koseligere rute. Vi gjorde som tyrkeren sa og angret ikke på det for maken til grei trafikk hadde vi aldri forventa, vi fant til og med en sykkelsti og treningsapparater langs ruta hans.
Vi heiv i oss en frokostpizza på veien og kom fram til gamlebyen i Istanbul på formiddagen. Der skulle vi møte onkelen til Melike, ei vennine av oss fra Lillestrøm. Hun og faren hennes, Ibrahim har nemlig lagt inn et godt ord for oss til denne istanbuleren, og da vi stod foran Hagia Sofia kom en blid tyrker ved navn Faruk tuslende bort til oss. Onkel Faruk tok oss godt i mot og hadde til og med ordnet et sted for oss å sove. Vi tuslet sammen bort til Hotel Hostel Emre der et tørre senger og en god dusj ventet oss. Vi bøyer oss for tyrkisk gjestfrihet og takker Faruk, Ibrahim og Melike Leblebicioğlu så mye! Bedre mottakelse kunne vi ikke fått.
Øyvind, onkel Faruk og hotellverten
trene, trene, trene
leke, leke, leke
