Klare for siste dag på sykkelsetet.

Det var regn i lufta for første gang siden Kenya.

Vi tviler vel på at Vinmonopolet får drive-thru i nærmeste fremtid.

Det var med blandede følelser vi trillet inn til Brendasdorp og konstanterte at det ikke var mer enn 4 mil igjen til målet vi har syklet mot i nesten et år. Vi unnet oss en hamburger til lunsj, den 31. per pers på turen, og bevegde oss videre nedover blindveien mot Kapp Agulhas.

På vei inn i Brendasdorp.

Ikke lenge etterpå var vi der. Sola tittet fram fra tåkehavet og det samme gjorde fyrtårnet som vokter afrikas sørligste punkt. Vi kavet oss ut i sanda til det lille monumentet hvor Atlanterhavet møter Det indiske hav. Og med det var turen vår over og vi stod der med en rar følelse. Nå drar vi til Cape Town og feirer!

Et første glimt av Kapp Agulhas i horisonten.

VI ER I MÅL!

Jørn og Andreas feira med et bad, men det var ikke særlig varmt.

Jørn punkterte på Kapp Agulhas...

...Og siden han var så lysten på å sykle tilbake til hostellet for å feire pumpa han slangen så hardt at den sprengte...

...Men vi kom oss av gårde til slutt!

Vi takker alle for følget så langt! En oppsummeringsblogg og rapport fra Cape Town kommer i løpet av et par dager!

På vei ut av Beaufort West.

Fjell i sikte!

På vei gjennom et av turens vakreste landskap.

Øyvind nyter livet i De Rust.

Neste morgen sykla vi ut av De Rust som badet i gyllen morgensol og vi kunne beskue de majestetiske fjellene som lå rundt. Vi trilla 36 km ned til Oudtshoorn hvor vi så tok en litt mindre vei, R328 mot Mossel Bay. Her møtte vi på store fjell og en del harde bakker, men det ble som i går en fantastisk naturopplevelse. Vel oppe på Robinsonspasset tok vi en lunsjstopp før vi susa nedover mot Mossel Bay. Det å se og lukte havet var deilig og vi merka virkelig at vi begynte å nærme oss Kapp Agulhas med stormskritt. Vel fremme i Mossel Bay tok vi inn på Santos Express, et gammelt tog som nå er gjort om til hotell. Her fikk vi både rimelige senger og god mat, og vi kunne tilfreds sitte og se utover havet og den vakre stranda vel vitende om at det sannsynligvis kun var to sykkeldager igjen.

Vi støtte heldigvis ikke på noen skilpadder her.

På vei mot Robinsonpasset.

Vi hadde fantastisk utsikt under lunsjpausa!

Kan ikke klage på utsikten.

Nest siste dag på sykkelsetet ble en av de lengre dagene. Det var nemlig 179 km som skulle sykles til Swellendam og det var mye opp og ned hele dagen. Men også i dag hadde vi et fantastisk landskap å titte på, og vi kan egentlig bare la bildene snakke for seg. Vi var ikke fremme i Swellendam før mørket hadde senka seg og trilla rett til første og beste hotell for å spørre etter billigere overnatting. Men manageren av Swellengrebel Hotel var såpass imponert over turen vår og det var såpass få turister i området at vi fikk et rom til superpris og kunne dermed tilbringe siste natt i turens beste senger! I morgen blir siste sykkeldag og det både gleder og gruer vi oss til. Vi kommer nok til å savne syklinga og ekspedisjonslivet, men samtidig blir det enormt deilig å komme frem på Kapp Agulhas!

På vei ut av Mossel Bay.

Det ble en fantastisk solnedgang!

Vi orka ikke å sykle helt til Edinburgh.

Neste dag starta som vanlig kjølig og flatt, men landskapet skifta etter hvert fra jordbruksområder til et slags westernlandskap med noen fjell i horisonten, og vi tråkka på mens vi så for oss scener fra Bonanza og The Good, The Bad and The Ugly. Etter 135 km kom vi til Britstown, en grei liten by der vi tok inn hos Lounda som dreiv et gjestehus i hjemmet sitt. Hun var en entusiastisk person som la ut både om hvordan hottentottene og san-folket skapte problemer, sønnens skolesituasjon, og en del andre ting vi har hørt ganske mye av i nordlige Sør-Afrika. Denne damen var imidlertid ikke så drøy, men vi har hørt og sett overraskende mye til rasisme her i området. Vår vert hadde også en svær lapp på bordet som klart opplyste om at vi befant oss i huset på eget ansvar. Folk i Sør-Afrika tar visst alt etter USA mente hun og nå har amerikanernes saksøkehysteri begynt å spre seg til hit. Da er det jo greit å være på den sikre siden mente hun, og det gjør visst mange andre også for vi ser lignende lapper og skilt over alt. Det ble en koselig kveld, men vi gikk som vanlig tidlig til sengs for å få nok skjønnhetssøvn.

Her var det koselig!

Morgenen etter var det som vanlig kaldt og vi fortsatte sørover gjennom cowboy-landskapet. Det var en del motvind denne dagen, og vi ble ganske raskt klar over at vi måtte nøye oss med 108 km til Victoria West. Utenfor den lille byen var det som i de fleste andre byer masse skur som de fattige svarte bor i, mens selve byen var ganske så fin. Forskjellen mellom rik og fattig, noe som stort sett er skillet mellom hvit og svart er godt synlig her i Sør-Afrika. Vel fremme i Victoria West måtte vi vente til klokka 17 før motellet åpna og da venta tre senger på oss i Rest-A-While Guesthouse. Siden det var Øyvinds fødselsdag feira vi med take-away pizza og Terminator Salvation på datan.

Vi gjorde som vi fikk beskjed om.

Utenfor Victoria West.

Øyvind fikk denne råe capsen med impalaskinn til bursdagen.

Neste dag fortsatte rutinemessig med kald temperatur, men i dag var det overskya for første gang på lenge og sola som vanligvis varmer opp utover formiddagen titta ikke frem. Det ble derfor kalde 140 km til Beaufort West, men med medvind i ryggen tok det heldigvis ikke så lang tid. Vi fikk et trangt rom på Young's Resthouse, men det var både TV og dusj så vi var fornøyd. Kvelden gikk med til spising og film på TVen før vi la oss etter nok en dag som stort sett bestod av sykling i øde og flatt landskap.

I 1871 dreiv Esau Damon, kokken til en storkar, og gravde i en haug som straff for litt ugang. Han kom da over en 16 gram stor diamant. Folk gikk av henglsene og i løpet av en måned var to-tre tusen karer i gang med hakker og spader i haugen. Av gravinga ble det til slutt en gruve, og byen som vokste fram rundt ble kalt "New Rush" eller "Vooruitzigt" på nederlandsk. Det var ikke før kolonimakten Storbritannia kom for å sjekke ut forholda at byen fikk dagens navn. Koloniministeren syns New Rush var litt for corny og det andre navnet klarte han hverken stave eller uttale. De kalte derfor opp stedet etter ministeren. 34 år med hakking og graving tok det å gjøre haugen om til et svært hull. Det ble 240 meter dypt og 463 meter bredt og er blitt til litt av en attraksjon.

Jørns kamerat Mark ble også med for å ta en titt på hullet.

Vi var alle enige om at det var et stort hull.Innendørs hadde de diverse informasjon og diamanter å by på.

Foruten å oppleve Hullet har vi spist godt, slappet av og kost oss. Dagen vi ankom byen bestemte vi oss for å sjekke ut hva byen hadde å tilby på kveldstid. Vi traff på to interessante typer som dro oss med på en rundtur i Kimberleys gater og kroer. Med europeiske aner fortalte de stolt om byen sin og om fjellsprengersertifikatet den ene hadde fått samme dag. Kvelden fikk imidlertid en brå slutt i det vi stoppet innom en bensinstasjon og våre oppildnede guider traff på noen mørkhudede medborgere. Det ble fort klart at begge to befant seg ganske langt ut på den høyre side i politikken. Drøye rasistiske meldinger kom i strie strømmer, og like etterpå lå en guide nede med brekt nese mens den andre fløy rundt med et kutt over øyet. Heldigvis kom en annen svart mann med en kjøkkenkniv løpende og fikk roet situasjonen noe, før en hel politpatrulje stormet til stasjonen. Guiden som fortsatt befant seg på bena fortalte liksågodt også hva han syns om de svarte politimennene, og var fortsatt like høyre-ekstrem og høylytt i sine beskjeder. Politiet bare ristet på hodet og sendte alle mann avgårde. Bare vi stod igjen. Politiet fikk dårlig samvittighet sa de, og kjørte oss hjem. Med det var kvelden brått over. I morgen legger vi ut på turens siste etappe!

Det viktige med en så lang sykkeltur som det vi har lagt ut på er såklart turen i seg selv, og ikke målet. Det er likevel ikke til å komme utenom at målet også er viktig, og jo nærmere vi kommer jo mer klør vi visst i beina etter å komme oss dit. Fra Livingstone til Kimberly har vi derfor holdt god fart på flate veier, og gjort unna 1746 kilometer på 12 dager. Farten gjorde imidlertid ikke at vi gikk glipp av Stella, som vi vil påstå er et av Sør-Afrikas mest lokale lokalsamfunn. Her svelget vi unna et par Hawaii-burgers, med massevis av rosa "Tamatie Saas", mens vi storøyde kunne iaktta livet rundt kafeen. Med ungdommer som utseendemessig kunne sklidd rett inn på filmsettet i "Children of the Corn", og voksne som kunne gjort selv Rednex forlegen hva angår harry, kunne vi ikke annet enn klø oss i hodet og beskue landsbylivet hvor erketypiske boere og fargede afrikanere suste rundt i diverse pickuper.

På vei inn i Mafikeng.

Her tilbrakte vi første natt i Sør-Afrika.

Stella var et spesielt sted...

De har visst Nord-Kapp i Sør-Afrika også.

Det er mange som lurer på hva vi driver med.

Ikke alle har like høy levestandard i Sør-Afrika.

Nordlige Sør-Afrika, med sine dyrkede jorder og tilsynelatende endeløse sletter, er et flott sted å være på sykkeltur. Når sola stiger opp over horisonten laster vi opp syklene, og med vinden i ryggen seiler vi videre. Forleden morgenkvist fikk vi følge av tre antiloper langs veien. Noen timer, og ny dagsrekord på 210 kilometer senere, tråkket vi inn i diamantbyen Kimberly i lys av en fantastisk solnedgang.

Her var det flatt...

...Her var det flatt...

...Her gravde de etter gull.

Ikke langt igjen!

Vi møtte denne hyggelige familien ved Kande Beach, Malawi og traff på de på nytt før Kimberley.

På vei mot Kimberley etter 200 km.

En hyggelig fyr ved hostellet ble imponert over turen vår og ga oss ei flaske vin!

Vi var de eneste gjestene.

Vi hadde egentlig tenkt å sykle et par dager i Zimbabwe for å ta en titt på det fantastiske landskapet rundt Hwange og Matopos National Park, men flate veier og spennende dyreliv i Botswana frista såpass at vi gikk for det i stedet. Det ble altså dessverre kun 80 km gjennom Zimbabwe, men vi håper å ta turen tilbake om ikke altfor lenge. Botswana var det første landet på lenge der vi ikke måtte betale for visumet, noe som passa budsjettet vårt utmerket. Fra grensa sykla vi kun et par km før vi satte stopp etter 91 km. Neste by var nemlig over 100 km sørover og det var nok litt for optimistisk å prøve å nå utpå ettermiddagen. Det er nemlig mye elefanter, løver, hyener og andre dyr i Botswana, og siden det kun bor 2 millioner folk der er bebyggelsen veldig spredt. Vi tok inn på Toro Lodge i Kazangula og ble raskt klar over at prisnivået i Botswana ligger en del hakk høyere enn i de forrige landene vi har vært i. For å sette opp vårt eget telt måtte vi betale 75 norske kroner pr. person, noe som i Etiopia hadde vært nok til ei uke på hotell. Botswana blir nemlig omtalt som en afrikansk suksesshistorie og har de siste årene hatt en av de høyeste økonomiske vekstratene i verden. Og når levestandarden går opp går også prisnivået opp. Men som nordmenn skal vi ikke klage, for det er vel få andre som får mer igjen for pengene sine i utlandet, også i Botswana. Rett ved Kazangula ligger for øvrig byen Kasane og fantastiske Chobe National Park som Øyvind og Andreas besøkte i fjor. Vi kan absolutt anbefale en tur dit!

Det var ikke så vanskelig å komme gjennom tollen i Botswana.

Vi stod opp klokka 06:00 neste dag og kunne konstantere at det blir kjøligere for hver dag som går. Landskapet var flatt og øde hele dagen lang, men det skulle gå en del timer før vi endelig så noen dyr. I den gylne ettermiddagssola tråkka vi bortover da vi fikk øye på en elefant som stod rundt 5 meter fra veien. Vi stoppa opp for å ta frem videokameraet og for å diskutere om det var særlig lurt å sykle forbi. Elefanter er visstnok ikke alltid like glade i syklister, og siden de kan springe i 40 km/t var vi ille ute dersom elefanten bestemte seg for å angripe oss. Men det er ikke så ofte man kan sykle forbi en elefant som kun står et par meter ved siden av veien, så vi måtte jo prøve det. Det så ut til å gå fint, men akkurat da vi passerte elefanten gjorde den en brå bevegelse som om den skulle til å angripe. Med hjertet i halsen var det bare å tråkke på og det var en stor lettelse da vi så at elefanten ikke var i hælene på oss. Vi fikk en liten støkk i oss etter dette og droppa planene om å sette opp teltet i villmarka. Etter å ha sykla 169 km så vi at et Sør-Afrikansk byggefirma, SLADDEN, hadde satt opp en del byggebrakker ved veien. Vi spurte om å få lov til å sette opp teltet vårt der og de sa at vi gjorde lurt i det siden de ofte hørte både løver og hyener like ved om kveldene.

De er høfflige i Botswana.

Det er ikke alltid like lett å sette inn teltpluggene...

Vi trylla frem nok et kulinarisk mesterverk på Primusen.

De neste to dagene var det øde landskap hele veien. Vi så en elefant til, men det var stort sett det. En av nettene sov vi i senger, for etter 12 netter i telt merka i alle fall Jørn som har punktert liggeunderlag at det var på tide med en forandring. Det ble ikke billig, for hotellovernatting er ekstremt mye dyrere her enn i nabolandene, men med TV på rommet og en varm dusj var det verdt pengene. Matvarer og vann er heldigvis på noenlunde samme prisnivå som i de forrige landene, så hvorfor overnatting er så dyrt er vi usikre på. Neste kveld var det imidlertid ikke like mye luksus siden vi la oss utenfor en veikro, og det ble både hardt på steingulvet og kaldt utover natta. Men vi fikk snakka med ei hyggelig dame fra Zimbabwe som også serverte en fortreffelig middag, og en full fyr som advarte oss om å snakke stygt om presidenten. Vi fikk også høre at for et par dager siden hadde en gjeng overmannet nattevaktene på stedet og sprengt safen til veikroa. Men i følge en lokal kjentmann var det nå på det aller sikreste, siden slike innbrudd visstnok kun skjedde hver 4.-5. måned og politiet nå patruljerte ekstra mye. Og det stemte, for rett etter at vi endelig hadde sovna ble Andreas vekt av en politimann som skulle sjekke at alt stod bra til. Det er vel ikke hver dag at tre hvite fyrer på sykkel legger seg utenfor veikroa. Når han hørte hva vi dreiv med skulle han ha autografen til Andreas på rappen, for han mente den kunne bli verdt noe om et par år. Vi tvilver imidlertid på at vi blir superstjerner etter fullført tur… Halv tolv ble vi vekt enda en gang av en annen politimann som skulle sjekke at alt stod bra til. Litt irriterte over å bli vekt, men takknemlige for omsorgen sa vi at alt var på topp og fikk lov til å fortsette søvnen.

Her ble det luksusovernatting...

...Men utenfor Crossroads Complex var det ikke like komfortabelt.

Morgenen etter var det kaldt, men vi fikk satt oss inn på restauranten og etter en god frokost var vi klare til å sykle videre. Det var en sur vind denne morgenen og vi fikk en liten smakebit på hva som ventet de neste dagene når det gjaldt temperatur. Heldigvis blir det raskt varmere etter at sola har stått opp, og på dagtid ligger temperaturen på rundt 20 grader. Vi tok en liten tur innom landets nest største by, Francistown, før vi fortsatte videre på de øde veiene. Utpå ettermiddagen møtte vi Gerard, en franskmann som hadde sykla fra Marseille nedover vestkysten av Afrika. Ved Congo ble det imidlertid for mye regn, og han tok fly over til Nairobi og fortsatte derfra. Vi sykla sammen med han et par mil, men siden han ikke kunne engelsk og vi ikke kunne fransk var det litt vanskelig å kommunisere. Han tok kvelden noe før oss, vi sa farvel og tråkka videre. Ved solnedgang kom vi til en bensinstasjon i Serule. Der hadde de ei slags hytte vi kunne bo i til 130 kroner natta og vi gikk for det. Andreas ble sovende på gulvet mens Øyvind og Jørn delte seng, men det var bedre enn å sove ute med villdyrene. Før vi gikk inn i hytta satt vi utenfor bensinstasjonen og hvilte litt. Ved siden av stod en svær SUV til godt over millionen, mens vi satt møkkete ved siden av med syklene. En tigger kom mot oss og spurte etter penger, men kastet ikke et blikk på de rike lokale med den dyre bilen. Som vi har erfart flere ganger tidligere er du som hvit mann helt naturlig alltid rikere enn en lokal, samme hvor møkkete du er og hvor fint kledd han/hun er.

Det var en kjølig morgen utenfor Crossroads Complex...

...Men inne venta både te og en god frokost!

Vi møtte på franskmannen Gerard.

Etter å ha sykla sammen et par mil sa vi farvel og bon voyage.

Det var stort sett rette og flate veier så langt øyet kunne se.

Andreas ble kvitt myggsvermen i hytta vår med et gammelt triks fra ungdomsskolen.

De neste to dagene på 153 km og 150 km gikk også gjennom øde landskap og vi er glade for alle lydbøkene vi har med oss. Den andre dagen bestemte vi oss for å sove i teltet siden det kunne bli en av de siste gangene på turen. Vi trilla syklene et stykka fra veien uti bushen og satte opp teltet. Sultne gikk vi raskt i gang med matlaginga i den fine kveldssola og det ble en hyggelig kveld ved Primusen. Bortsett fra en sjakal som lagde noen lyder utenfor teltet ble vi heldigvis ikke vekket av noen andre dyr. Morgenen etter våkna vi av at det var særdeles kaldt. Det var is både i teltet og i drikkeflaskene og det var nok et par minusgrader før sola stod opp. Øyvind og Andreas kledde som vanlig på seg shorts og sandaler, men kunne angre godt på det når vi gikk i gang med syklinga og vinden sørga for at det ble enda kaldere. Denne dagen skulle vi kun til landets hovedstad, Gaborone der vi planla å ta en hviledag. Men når vi kom oss inn til byen så vi raskt at dette var enda en afrikansk hovedstad blottet for sjarm og severdigheter. Når det i tillegg var vanskelig å finne gunstig overnatting fortsatte vi like godt et par kilometer til utenfor byen og droppa hviledagen. Byen virka forsåvidt moderne og fin, men noe særlig å se var det ikke. Ca. 10 km utenfor Gaborone tok vi inn på Mokolodi Backpackers. Det var et fint sted der vi fikk gunstige senger, bra internett og en varm dusj. Mot kvelden gikk vi et par kilometer bortover til Mokolodi naturreservat der de hadde den beste restauranten vi har besøkt på turen. Siste kveld i Botswana ble dermed tilbrakt med god mat og drikke mens vi kunne beskue to neshorn som stod og ble mata rett ved. Selv om Botswana har vært en fin, men øde opplevelse gleder vi oss nå veldig til vi sykler inn til Sør-Afrika i morgen!

Etter denne linja kan ikke sola lengre stå rett over hodet på oss klokka 12.

Camping i solnedgang.

Det ble en fin kveld...

...Men morgenen etter var det svært kaldt.

Trafikken er nok den største faren på sykkeltur og vi er glade for at de prøver å gjøre noe med et problem vi har opplevd store deler av turen.

Gaborone hadde noen moderne bygg, men lite annet å se på.

Ved Mokolodi Nature Reserve kunne vi spise middag mens vi så på neshorn!

Klare for siste sykkeldag i Botswana.

Vi forta oss til Livingstone...

...Siden vi ikke ville gå glipp av årets begivenhet!

Vi har vært på ferie, og det i et av Afrikas største turistsentrum. Livingstone ligger på grensa mot Zimbabwe, men holder seg enn så lenge på zambisk side av Zambezi. Byen er oppkalt etter en skotsk oppdager og misjonær som herjet i traktene på 1800-tallet, selveste David Livingstone.  

Av mange attraksjoner i området rundt byen er nok Victoria Falls den største. Fossen som på lokalspråket kalles Mosi-o-Tunya, løselig oversatt med røyken som tordner, påstås å være et av verdens syv naturlige underverker (de seks andre er forøvrig: Grand Canyon, Great Barrier Reef, havna i Rio de Janeiro, Mount Everest, nordlys og vulkanen Paricutin, ifølge CNN da). Fossen er hvert fall imponerende, det kan vi skrive under på alle tre.  

Vi møtte tilfeldigvis på skuespillerinnen Parker Petersen og Jørn ble betatt.

Broa over Zambezi-elva tok seg godt ut i kveldssola...

...Og det var ikke dårligere utsikt fra broa heller.

Vi ble godt kjent med de to glade brødrene fra Canada.

Det er også et yrende dyreliv like utenfor byen. Vi besøkte et løverehabiliteringsprosjekt i Mosi-o-Tunya National Park, hvor Andreas og Øyvind var på feltarbeid i fjor. Det var gøy å se folk og løver igjen og se at prosjektet går framover. LionAlert, som programmet heter, kan du lese mer om her, og ønsker du å jobbe som frivillig på prosjektet kan du ta kontakt her. En stor takk til David, Richard, Nikki og alle andre hos LionAlert for teltplass, mat, drikke og hyggelig selskap!

Det går visstnok flodhester rundt huset på natta...

...Men Jørn var nattevakt så Øyvind og Andreas sov trygt.

Øyvind og Andreas var godt fornøyd med turen.

I tillegg til de yngre løvene man kan gå tur med i nasjonalparken har LionAlert også større løver man ikke bør nærme seg uten et gjerde foran.

Etter to netter hos Lion Encounter flytta vi ut til Jollyboys Backpackers i Livingstone sentrum.

David Livingstone.

Jørn fikk bytta navet i forhjulet.

Zambezi-elva går for å være en av de beste i verden for rafting, og det måtte vi selvfølgelig prøve. Vi fikk 50% avslag fra Safari Par Excellence som likte sykkelturen vår og vi takker så mye for det! Det ble en fantastisk opplevelse med mye morro og spenning som vi avslutta med en båttur på Zambezi-elva nord for fossefallene.

Klare for rafting!

Det var flott natur å se på...

...Og det manglet heller ikke på spenning!

Vi tok en liten stopp for en matbit.

Jørn prøvde surfing i elva med bodyboard.

Da båten var nær ved å velte...

...Var det kun de tre toppidrettsutøverne fra Norge som klarte å holde seg i båten.

Vi kan anbefale rafting i Zambezi-elva!

Etter raftinga var det bare å slenge seg i baren for å feire at vi overlevde...

...Og vi avslutta dagen med en båttur på Zambezi-elva.

Sist men ikke minst fikk vi også muligheten til å bli med Håkon Spigseth og Response Network ut på tur. Response Network gjør mye spennende arbeid i distriktene og vi fikk være med på et landsbymøte i Sianyemba. Mer om Response Network kan du lese her.

Møtet er i gang og alle følger spent med.

Neste års hattemote ble også presentert denne dagen.

Etter møtet var det tid for en slags danseforestilling...

...Og det var visst populært blant de lokale også.

En god løsning på barnevognproblemet på trikken i Oslo.

Vi tok farvel med landsbyhøvdingen etter en spennende og lærerik dag.

En stor takk til Håkon og Response Network!

Vi har kost oss i Livingstone, men nå kribler det imidlertid så mye i sykkelføtta at fortsetter til Zimbabwe i morgen. Følg med videre!

Med trekkplastre som "The Åkseths", "Brødrene Strømme", "Slakter Nilsen", "Jimmy jazz", "Morten Myklebust" og "Amiga Egil & The Joysticks", er det nok ikke tvil om at vi hadde befunnet oss bak huset til Kristoffer og Håvard i Neseveien dersom vi ikke hadde vært på sykkeltur!

Vi vil med dette takke alle festivaldeltakere som støttet opp om UNICEF-innsamlingen, og en spesiell takk rettes til Kristoffer og Håvard (m. fam.), og alle Gudan som var med på å organisere det hele!

Vi sykla ut av Lusaka...

...Over Kafue-elva...

...Og forbi noen kuer.

Tidligere har vi nevnt at det konsumeres en del alkohol på landsbygdene vi sykler gjennom. Dette til alle tider, alle dager og gjerne i store mengder. Når vi så befinner oss i en liten landsby med en brus i hånda og slapper av litt tar det ikke lang tid før landsbydrankerne kvikner til og trekkes mot oss som ved magnetisk kraft. Hva de vil er ikke alltid like greit å forstå. Kanskje er de ute etter litt eksotisk selskap og en prat med noen utenfra landsbyen. Etterpå vil de gjerne ha et minne, eksempelvis en t-skjorte, Leatherman, syklene våre, osv. Eller de kunne tenke seg en pils til, det er jo fortsatt tidlig på dagen. Vi har så langt ikke sponset noen med pilspenger, men om vi skulle ville det nok ikke blitt dyrt. Ofte serveres det ved at drankeren bringer sin egen avklippa kartong til baren, som bartenderen drar ned i ei bøtte og leverer tilbake til drankeren som mottar med et smil om munnen. Lukta er litt stram, men brygget går likefullt ned på høykant.

Vi begynner å bli lei av fylliker, men kan ikke gjøre annet enn å holde humøret oppe.

Er det noen som vet hva tropicals er?

Om vi må gjennom litt i overkant mye fylleprat i løpet av dagen, er barna i Zambia blant de triveligste på lenge. "How are you?" er en slager når vi sykler forbi, og de er svært så høflige når vi stopper, noe så og si alle edru zambiere er. Så langt har derfor Zambia vært et strålende sykkelland og noe vi absolutt kan anbefale for andre syklister. Etter fire sykkeldager kom vi til Livingstone. Byen er siste stoppested for våre nederlandske følgesvenner og vår siste virkelige ferie før Cape Town. Her skal vi besøke et løveprosjekt, slappe litt av og regelrett kose oss før vi triller over grensa til Zimbabwe neste uke.

Vi sov ei natt i denne hytta...

...Tilbrakte neste natt i teltet...

...Og siste natt måtte Jørn og Øyvind dele seng siden det ikke var noe annet ledig.

Selv om denne campingplassen hadde vært stengt i over 15 måneder hadde ingen tenkt på å ta ned skiltet ved veien så vi satt der alene...

...Men vi kjøpte pizza på SPAR og fikk i det minste spist maten i fred og ro.

Vi møtte en dansk syklist som skulle sykle fra Sør-Afrika til Etiopia.

Det var liberale fartsgrenser et par av stedene.

Jørn takker en kineser for den nye veien han driver og bygger.

Siste lunsjstopp i Malawi.

Selv om restauranten var flott dekorert...

...Er det noen som aldri blir fornøyd.

Et par kilometer før grensa.

Med kurs vestover blåste østavinden oss hele 11 mil av gårde før vi tok lunsj, og like etterpå trillet vi over til Zambia. Vi betalte 50 Dollar for en blekkflekk i passet, og entret nok et land som hevder å være "det sanne Afrika". Hvorvidt dette stemmer kommer nok litt an på hvordan man betrakter kontinentet. Sikkert er det i alle fall at den østlige delen av landet er noe av det fattigste vi har vært igjennom. Det er relativt langt mellom landsbyene, og når man først kommer frem til en bunt med hus er det ikke godt å si hva som møter en.

For et par dager siden tok vi en kjapp brusstopp utenfor ei lita bod da innehaveren plutselig kom og heiv seg på kne foran oss. "Help me with my blood" utbrøt han, og ingen av oss visste helt hva han mente. Han snakket på et vis godt engelsk, men ordene han brukte formet underlige setninger. Han ropte så på en gutt i begynnnelsen av tenårene, og det ble tydelig at han ville at Øyvind skulle adoptere gutten. Øyvind svarte så høflig han kunne at det gikk desverre ikke. Da en eldre dame, "mama", også sank ned på kne foran oss visste vi ikke annet å gjøre enn å takke så mye for selskapet, ta dem i hånda, og sykle videre langs det som i kartet var markert som "scenic route".

Da vi stoppa her var det like før Øyvind ble adoptivfar til en tenåring.

Ved denne sjappa gikk det heldigvis roligere for seg.

Vi kikket som best vi kunne for å få øye på noe flott, men ingen av oss så noe de neste dagene som skilte seg ut på hverken den ene eller den andre måten. Rundt oss var det tørt buskas og massevis av høyt gress, og zambierne var i full gang med å fjerne en god del av dette med en rekke branner langs veien. Til tross for at det var St. Hans-tid var ikke Zambias brannvesen i full beredskap, og da vinden blåste som best kom vi over en brann som tydelig var ute av kontroll.

Vi sykla først forbi...

...Stoppa for å filme litt...

...Og tenkte vi like godt kunne slukke brannen når vi først stod der.

Vi har etter å ha syklet i 17 forskjellige land spist mye forskjellig mat, og vi har alle vennet oss til å krysse landegrenser med åpent sinn med tanke på hva neste lands kjøkken har å by på. Sudan og Zambia deler foreløpig førsteplassen på begrenset valgfrihet i matveien. Mens vi Sudan spiste "fuul" (bønnemos) og egg, har vi i Zambia spist bananer, egg og pommes frites. Jørn holdt tellinga, og kom frem til at han det ene døgnet hadde spist 19 bananer, 17 kokte egg og seks porsjoner "chips".

De har gode bananer i Zambia...

...Men vi får nok en gang vi også.

Til tross for at vi noen ganger lengter tilbake til Norge og et utall variasjoner og valgmuligheter i matveien, kan vi likevel ikke klage. Her forleden syklet vi åtte mil før vi endte opp i hva kartet markerte som dagsetappens eneste landsby. Her hadde de to restauranter, men det eneste de serverte her var gammelt "bush meat", i hovedsak bøffel. Etter å blitt matforgiftet alt for mange ganger etter å ha spist gammelt kjøtt spurte vi restaurantinnehaversken om hun kunne lage noe annen mat til oss hvis vi fikk tak i det. Dette gikk hun med på, og vi gikk vi derfor i gang med å lete opp andre matvarer i bygda. Andreas og Øyvind fikk tak i løk og tomater mens Jørn kjøpte noen egg. Ris fant vi også etterhvert, og vi kunne sammen med våre nederlanske turkamerater bare sette oss tilbake og vente på herremåltidet. Da maten skulle serveres ble det imidlertid et problem å få fatt i nok tallerker til fem personer som ikke hadde rustet hull i bunnen, og når endelig tallerkene var på plass hadde de bare ei skjei vi kunne bruke. Anton var ganske forfjamset og utbrøt "huh, they are very poor here in Zambia, they don't even have spoons". Heldigvis har vi med oss egne skjeier, og med det var problemet løst.

De hadde ikke noe særlig hos Tendai Chainis Warm Restaurant.

Her kjøpte vi ris...

...Og her kjøpte vi grønnsaker.Vi droppa fisken...

...Selv om disse ålene så svært så lekre ut.

En ting de imidlertid har mer enn nok av i Zambia er pils. Her forleden, da vi hadde oss en liten pause, kom en lastebil humpende med to 1000-liters dunker bakpå. "They are coming with more beer" sa Anton spøkefult da en gjeng samlet seg på plassen foran oss med flerfoldige 20-liters kanner. Men, desverre viste det seg at Anton hadde rett. Chibuku kalles det lokale brygget som Zambierne mesker seg med. Det koster 30 NOK for 20 liter øl, og den lokale ølbilen suser vanligvis forbi oss et par ganger til dagen. Vi har fått inntrykk av at både gamle og unge drikker mer enn det som trolig er bra for kropp og sjel av disse greiene. Tydelig er det iallefall at en stor andel av dem vi støter på i løpet av dagen ofte er ganske påseilet, og vi bruker mye av pausetiden vår på å høre på fyllevas.

Selv om klokka kun var 10 om morgenen var denne fyren alt godt i gang...

...Og da Mr. Cowboy og Byggmester Bob tok turen innom ble det liv.

Hverken pils på melkekartong eller sprit i hendige shotteposer har slått særlig an blant oss.

I det siste har teltbruken tatt seg opp. Noe av grunnen til dette er nok fravær av zambiske overnattingssteder, men den største drivkraften er nok likevel hollendernes forkjærlighet til "bush camping" som de så fornøyde kaller det. Brødrene, som har vært på egenorganisert "survival week" i Sverige, knuser oss lett med tanke på raskt teltoppsett og fyrer fort i gang et bål etter at sola har gått ned. Dette med å være fem på tur fungerer foreløpig alledeles utmerket, og vi holder nok i alle fall følge frem til Livingstone og Victoria Falls.

Etter en lang dag...

...Er det fint å slå opp teltet...

...Noe Charter-Jørn var godt fornøyd med.

Det er ikke så lett å få teltet stramt når underlaget består av stein...

Vi sover også en del på hotell...

...Og koser oss med det...

...Selv om dørene ikke alltid er på topp.Det ble en del oppoverbakker i østlige Zambia.

Mye fint å se på langs veien.

Før hovedstaden Lusaka flata veien heldigvis litt ut.

Vi traff en annen syklist fra England.

Denne gjengen med maur var ute på litt av et prosjekt.

Det er bare å glede seg til neste sesong av CSI: Kacholola.

På Never Rest Business Centre tar de aldri pause...

...Og på New Santa's Nest er det julestemning hele året.

Et passende navn.

Et upassende navn.

Et navn vi er litt usikre på.

Malawi er et av de minst såkalt "utviklede" landene i verden, og utdanningssektoren er på et ganske annet nivå enn det vi er vant med hjemme i Norge. Når vi først var i området valgte vi derfor å besøke en skole som mottar støtte fra UNICEF for å se hvordan pengene vi samler inn blir brukt, samt få et inntrykk av hvordan skolehverdagen er for tusener av barn i denne delen av verden.

Ine Jacobsen fra NHH jobber som praktikant for UNICEF i Malawi, og med hennes hjelp tok vi turen til en av områdets beste skoler. Her ble vi møtt av overlærer Charles F. Makhumbiza som stolt viste oss rundt på skolen.

Det er vanskelig å beskrive med få ord hvordan virkeligheten og utdanningsmulighetene er for de fleste barn i Malawi. Mangelen på klasserom gjør at undervisning ute i det fri slettes ikke er uvanlig. Dette er et stort problem, spesielt i løpet av regntiden og på vinteren. I tillegg gjør manko på både lærere og utstyr sitt for at undervisningen langt fra optimaliseres. For å sette ting litt i perspektiv var det maksimalt lov å ha 30 elever i hver klasse da vi gikk på barneskolen for noen år siden i Norge. På den skolen som vi besøkte i dag tidlig var det imidlertid over 200 elever i den største klassen, og disse ble undervist av bare to lærere! På hele skolen var over 1700 elever innrullert, men bare 15 lærerere ansatt. Skolen var likevel av de beste i sitt slag, og takket være UNICEF hadde elevene tilgang på klasserom, skolemateriell, videreutdannede lærere, drikkevann og nye toaletter. Lærerne vi møtte uttrykte stor takknemlighet for all støtten skolen har fått, håpet at vi ikke ville glemme dem, og krysset fingrene for at videre støtte kanskje kunne resultere i flere lærerhytter slik at flere lærere kunne tenke seg å jobbe der.

Jørn og Overlærer Charles F. Makhumbiza.

Det er over 200 elever i noen av klassene.

Jørn får matteundervisning.

Dette lekestativet fungerer som pumpe til brønnen.

Gode sanitærforhold er viktig.

Disse lekene brukes for å lære å telle.

Vi sa farvel til barna...

...Som var glade for å ha fått besøk.

Vi har i løpet av de siste månedene sett mange rare utviklingsprosjekter, og ingen av oss er i tvil om at dette med bistand er noe vi i Norge kan være mer kritiske til. Likevel tror vi at bedre utdanning for barn og unge er essensielt for å skape en positiv endring sør for Sahara. Hvis noen jobber i, eier, eller kjenner en bedrift som kanskje kunne tenke seg å bidra til en bedre skolehverdag for barn i det sørlige Afrika - ta kontakt her!

Mens vi stod og tok en kort pause...

...Kom plutselig disse karene springende forbi, visstnok fordi "there is something in the fields".

Vi gikk heller for Hassan Guesthouse ved siden av.

Etter en god natts søvn hos Hassan fortsatte vi sørover på veien vår mot hovedstaden. Denne VM-dagen var det Nederland som skulle i bresjen, men kampen gikk midt på dagen. To av fem syklister fikk spesielt lange ører hver gang vi passerte gjennom en landsby med radioer på afrika-volum, maks.

Vi sykla forsiktig inn i landsbyen...

...Og spiste overraskende nok bønner og ris til lunsj.

Til kvelden var det som vanlig et helt prosjekt å få bestilt mat...

...Men vi fikk i det minste vaska hendene.

På'n igjen.

På søndag ettermiddag ankom vi landsbyen Mvera. Med flere restauranter og en People's, Malawis egen supermarkedkjede som slett ikke er så aller verst, ventet vi å finne et ok gjestehus for natta. Vi fant kun ett: Reference Point Rest house, Bottlestore & Bar. De hadde fem rom ledige for oss, men ved nærmere øyesyn viste det seg at de ikke var utstyrt med senger eller noe som lignet. Uten å virke for kravstore påpekte vi dette til sjefen, og han svarte at vi var velkomne til å bære inn våre egne senger dersom vi hadde det. Siden vi dessverre ikke har med oss senger ble det litt vanskelig. Vi spurte derfor om det var et annet sted å overnatte, men da lovte eieren å skaffe senger på timen. I mellomtiden gikk vi for å spise litt bønner, ris og egg. Det ble litt av en opplevelse det også, for det stod godt over 40 barn utenfor og klådde på syklene, ropte "mzungu, mzungu, mzungu" og sang og hoia. En av de prøvde å åpne sykkelveskene, men vi så det heldigvis i tide. For å gjøre middagen komplett kom det naturligvis en svært full og pratsom fyr som ikke tok hintet om at vi ville spise i fred. Han hadde en original teori om hvorfor Malawi var så fattig, han mente at "our ancestors were lazy and behaved like animals". Hvordan Malawi skulle utvikle seg videre var han imidlertid usikker på, men et eller annet relatert til økonomi ville nok hjelpe mente han.

I Mvera har EU på snedig vis klart å kombinere militæret med et bibliotek og et hostell for jenter.

Vi begynner å bli litt lei av alt kaoset...

Da vi kom tilbake etter to timer var det fortsatt ingen senger i sikte. Ikke det vi hadde håpet på siden horden av barn og den fulle bilmekanikeren fulgte oss hakk i hel og vi var lystne på å komme oss innendørs for å få slappa av litt. Etter enda ei runde med surr fikk vi beskjed om at det var noen rom med senger i nabobygget og vi slengte oss inn så fort vi kunne. Nederlenderne inspiserte standarden og fant ut at et telt i bakgården lå mer for dem. Med sterk motvind de siste dagene og litt motbakker på toppen var vi så slitne denne kvelden at det ble rett i sengs. Vi tok oss ikke en gang tid til Brasil-Elfenbenkysten, avsparksfløyta hørte vi fra loppekassa siden volumet i puben ved siden av holdt samme nivå som under en fullstappa rockekonsert. Neste morgen fortsatte vi mot Lilongwe der vi blant annet skal besøke en skole støttet av UNICEF.

Vi spiste egg og noe som lignet på suppe til frokost...

...Og sykla mot Lilongwe gjennom flott landskap.

Det var en tung oppoverbakke...

...Men utsikta var fantastisk!

I Mzoozoozoo fikk vi både god middag og god frokost.

Neste morgen var vi i godt humør, for det var på tide med litt ferie fra syklinga! Fra Mzuzu ble det en lett etappe på 50 km stort sett i nedoverbakke til Nkhata Bay. Her tenkte vi å ta et par dagers ferie og vi trilla fornøyde inn til Big Blue Star Backpackers der vi ble lovet både bading, snorkling, fotball på TVen, internett og god mat. 

Vi bodde i ei lita hytte med 4 senger og utsikt utover det krystallklare vannet som holdt behagelige 26 grader. I den fjerde senga på rommet bodde en tysk pensjonist. "Jupp" var litt av en eventyrer og hadde besøkt de fleste land i verden, en god del av de med sykkel. I sine senere dager hadde han imidlertid kjøpt seg en sammenlegbar sykkel, slik at han sykla når han hadde lyst til det og tok buss resten. En svært god ide synes vi! Jupp hadde sterke meninger om det meste, og sa klart ifra at han mente Afrika var det kontinentet han likte minst å sykle i og at kulturen stemte dårlig overens med tysk ordnung. En av tingene Jupp ikke var særlig glad i var GPS, for han mente at "if you are a businessman who is selling shit its ok. But for me who am travelling, I have eyes and can see you know? There is a mountain there so I know don't go there. I just follow the road. Fuck the GPS! Its good if you are on the ocean or in an airplane, but for me I don't need this shit! You dont even know where you have gone with the fucking GPS!". Heldigvis har vi ikke GPS. I tillegg til Jupp møtte vi også Anton og Niels, to brødre fra Nederland som har sykla fra Spania og nedover vestkysten av Afrika, for så å ta fly fra Ghana til Nairobi og fortsette sørover derfra.

Den 11. juni var det endelig duket for fotball-VM! Vi hadde gleda oss til dette i mange uker, men da vi våkna var strømmen gått. Ikke noe problem var det flere som sa, den kommer helt sikkert tilbake til kampen, og da vi hørte at Malawis president hadde lovet at under VM skulle det ikke være strømbrudd under fotballkampene ble vi litt roligere. Men strømmen kom ikke tilbake og vi gikk glipp av Sør-Afrika mot Mexico og håpte å i alle fall få med oss Frankrike mot Uruguay senere på kvelden. Men heller ikke da var det strøm, og vi tipper Malawis president angrer på sine lovnader. I hele Nkhata Bay var det kun ett sted som hadde generator og vi tok naturligvis turen dit. Men etter 20 minutter ble også strømmen her borte. Litt forundret spurte vi om hva som var galt og det viste seg at de hadde glemt å kjøpe diesel til generatoren som nå var tom. Jupp var lite begeistret for det og sa klart ifra til eieren av stedet hva han mente om saken. Så første VM-dag begynte ikke bra, men heldigvis kom strømmen tilbake neste dag og vi har fått med oss de fleste kampene etter det.

Jupp var godt fornøyd med syklene våre.

Jørn og nederlenderne.

Selv om Øyvind og Andreas koste seg med bading og fotball var det dessverre ikke like avslappende for Jørn. Allerede første natta i Nkhata Bay begynte han å føle seg uggen i kroppen, og det ble i løpet av dagene, og spesielt nettene, klart at det ikke var snakk om en vanlig runde influensa han hadde pådratt seg. Etter et par netter med magekramper, feberskjelving og voldsomme temperaturendringer var det bare å innse at dette ikke kom til å bli Jørns drømmeferie. Den kinesiske antimalariamedisinen Artesumine viste seg imidlertid å fungere bra, og allerede dag to, etter å ha svelget unna 7 tabletter, følte han seg litt kjappere. Malaria er jo ikke et fremmed fenomen i Malawi, og 22% av alle sykehusinnleggelsene skyldes parasitten. Landet topper derfor malariastatistikken på verdensbasis. Femte dagen etter at vi kom til Nkhata Bay følte Jørn seg sånn høvelig i form for å gjøre unna noen få kilometer på sykkelen, og vi syklet rolig og bedagelig de 62 kilometerne ned til Kande Beach. Her ventet ei rolig strand og et nesten folketomt turiststed. Jørn fant seg ei stråhytte, mens Øyvind og Andreas valgte å slå opp teltet med våre to ny-ervervede sykkelvenner, Anton og Niels, som nærmeste naboer. Dagene ble i hovedsak brukt til avslapping, Jørn var en halv dag på et nærliggende sykehus, og på kveldene stod VM for underholdninga.

Før vi kom oss vekk fra Nkhata Bay måtte vi imidlertid først gå gjennom fire slanger. På den første knakk ventilen, de to neste fikk vi fiksa i ei lokal sykkelsjappe der de hadde gjort en dårlig jobb, og den siste slangen som var helt ny fungerte heldigvis.

Vi var nå 5 syklister på tur.

Denne fyren solgte fotballer og vi slo til. Kvaliteten var så som så, men den fungerte.

Vi kom til Kande Beach...

...Satte opp teltet...

...Og slengte oss på stranda.

I vår siste feriedag ved Malawisjøen valgte vi å ta turen til landsbyen Chinteche for å publisere et par blogger samt handle inn proviant til kveldens primus-måltid. Den 15 kilometer lange bussturen skulle imidlertid vise seg å ta noe lengre tid enn ventet. Minibussen skulle såklart ikke kjøre før bilen var stappfull, og når vi først kom oss avgårde gikk det ikke mange kilometerne før en av passasjerene sa et eller annet som fikk sjåføren til å stoppe i veikanten. Det som skilte dette stoppet fra de utallige andre var imidlertid at ingen viste tegn til å ville gå av. Vi spurte derfor sjåføren om noe var galt, hvorav han responderte "there is a police control ahead, i did not expect that". Etter enda litt surr betalte bussens "innkaster" en av våre medpassasjerer 40 kwacha (ca. 1,80 NOK), før de sammen forlot bussen. Med to passasjerer mindre ombord durte vi videre, og ble etter 500 meter stoppet av politiet, som etter litt godsnakking lot oss fortsette. 800 meter senere tok plutselig sjåføren en u-sving, og vi kjørte deretter noen hundre meter tilbake mot politikontrollen. Akkurat helt hva som foregikk var uklart helt til våre to tidligere passasjerer så kom joggende mot oss. Anpustne og svette presset de seg inn i bilen igjen, og sjåføren var godt fornøyd med å ha lurt politet for en bot på 2000 kwachas.

Det beste navnet vi har sett på lenge.

Vårt hotell.

Det ble advart om tyver...

...Og på innsida så det ut som i et fengsel.

Øyvind koser seg på cella.

Dag nummer to i Malawi ble av den idylliske typen. Etter fem mil tok vi en brusstopp og lappet en slange ved et lokalt diskotek hvor yndlingssangen stod på repeat og ble spilt på full guffe allerede klokken 11 på formiddagen. Utover dagen gikk veien like ved sjøen, og da vi kom til Chiweta og Viphya Lodge bestemte vi oss for å ta en tidlig ettermiddag og forlate sykkelsetet til fordel for litt strandliv. Viphya Lodge ble drevet av Phil, en "londoner" og "beach boy" med et historier nok for en hel bokserie. Etter et liv som bussjåfør i Øst- og Vest-Europa, Trailersjåfør i Midtøsten og Afrika, og dykker og altmuligmann i Kenya, Tanzania og Malawi de siste tretti årene, hadde fortellingene hans en underholdningsverdi som danker ut hvilket som helst TV-apparat. I løpet av kvelden lesset han innpå et dusin melkeglass med flybensin mens han blant annet røpet hemmeligheten bak hvordan man kan røyke hasj mens man dykker, samt hvor man kan få tak i gigantiske lilla bananer. 

Jørn og Øyvind i soloppgang.

Øyvind i soloppgang.

Et par lokale i soloppgang.

Det var idyllisk langs Malawisjøen.

Menn er noen svin...

Langs Malawisjøen finner en fantastiske strender.

Vi fikk både bada...

...Og sola oss.

Et bilde av et bilde av Phil.

Nok en skrivefeil...

Denne traileren må ha kjørt langt.

Tidlig neste morgen var det på'n igjen, og asfalten ledet oss videre oppover mot Malawi-grensa. Med musikk og lydbøker på ørene og et stivt blikk på veien freste vi videre. Kun et par muslimer på sykkeltur fra Sør-Afrika fikk oss til å stoppe. De var på tur fra Cape Town til Mekka på hajj og satset på å komme fram i oktober. Imtiaz og kompisen hans hadde brukt fem måneder på ferden så langt, over dobbelt så lenge som vi håper på å bruke på samme strekning. Det ble et kort møte, de skulle trille videre nordover og vi måke på sørover.

I dag var det stort sett nedoverbakker eller flate veier!

De to pilegrimsreisende.Disney World i Tanzania er ikke like imponerende som andre steder.Når vi spør om veien ender vi som regel opp med å forklare hvor på kartet vi befinner oss...

Etter 167 km nådde vi fram til krysset vi har hatt i blikket en stund. Mbeya til høyre, Malawi til venstre. Vi tok en natt på King Leader's Hotel og startet på monsterbakken til grensa. Grunnen til at vi har sykla sånn på i det siste er ferien vi har planlagt på stranda ved Lake Malawi. Tanzania virker som et trivelig land, om man ser bort fra veistandarden gjennom midten av landet, men stranda kaller.

Vi starta dagen med en real oppoverbakke...

...Men utsikta var i det minste god.Vi kjøpte bananer på toppen......Og overlevde den farlige nedoverbakken.De siste kilometerne mot Malawi var kuperte, men naturen svært vakker.Rett før grensa til Malawi.Som vanlig ble det litt av et oppstyr å få veksla penger.