Vi forlot Aswan sentrum og syklet de knappe to milene ut til kaiområdet like før klokka åtte mandag 1. mars. Ferga til Sudan går bare en gang i uka, og er ikke store skuta. Den er imidlertid den eneste forbindelse mellom to av afrikas største land, og selve turen med herligheten kan vanskelig beskrives, den må oppleves. Ferga som i Norge kanskje hadde vært godkjent for 100 personer frakter over 550 på vei mot Sudan. I forkant hadde vi personlig kjøpt billettene av Mr. Salah, sjefen for "The Nile Transport Company", og Mr. Salah hadde fortalt at ombordstigningen begynte halv ni. Det gjorde den selvfølgelig ikke. Sudanerne hadde vært på handletur i Egypt, og fått fatt i TVer, kjøleskap, tupperware, vaskemaskiner og andre godsaker som nå skulle ombord. I tillegg skulle alt gjennomlyses av en eneste røntgenmaskin.

Etter at alt av sykkelvesker og hengere var presset gjennom røntgenmaskinen startet vi på ei intensiv skjemarunde gjennom egyptisk byråkrati. Vi jobbet som et lag, og mens Jørn godsnakket med frimerkekaren skaffet Andreas skjemaer samtidig som Øyvind voktet baggasje. En kar med kjøleskap som rambukk klarte å presse seg forbi oss i køa, men ellers fungerte syklene som hinder i veien for overivrige afrikanere. Selv var vi vel ombord like etter tolv, og slo oss ned akterut på øverste dekk.

Siste skjemarunde.

Det var svært så romslig på dekk i begynnelsen.

Noen benyttet anledningen til å be mens det fortsatt var plass.

En endeløs rekke med varer skulle lastes om bord.

Det ble trangere og trangere utpå ettermiddagen.

Andreas fikk seg raskt noen egyptiske turkamerater, som til tross moderate engelskkunnskaper var svært så snakkesalige. Boka som Andreas hadde sett frem til å lese var det bare å pakke ned i veska igjen. Da det nærmet seg midnatt gjorde vi et forsøk på å få oss litt søvn. Det var på dette tidspunkt ikke store plassen å boltre seg på akterut, men Andreas sine nye bekjentskaper visste råd, og så fort han hadde lagt seg over på siden ble han og en egypter liggende i skje mens eg par andre slang seg over beina hans. En annen egypter fikk det for seg å bruke rompa til Jørn som hodepute.

Øyvind og Jørn hadde lagt seg mellom syklene og en del pappesker.

Andreas var ikke like blid da en egypter som likte å fremføre raptekster av TuPac og snakke om de mest uinteressante ting slang seg nedpå ved siden av...

...Men de fant tonen til slutt.

Full fres på byssa.

Rett før solnedgang la vi endelig fra kai.

Det ble en lang natt med lite søvn, blant annet på grunn av at det seilte ned kullbiter fra pipa som gjorde at vi ble dekket i sort støv. Noen punkterte liggeunderlaget til Jørn, og vi våkna alle mann utallige ganger av at det lå folk hulter til bulter rundt og oppå oss. Det ble temmelig kaldt midt på natta og en del gikk ned under dekk for å varme seg, noe som resulterte i overraskende god plass for oss. Vi pakket opp soveposene og fikk et par timers søvn. Da sola stod opp merka vi at vi nå hadde beveget oss inn i tropene. Temperaturen var varmere, sola stod høyt på himmlen og det var ikke en sky i sikte. Etter 28 timer på ferga la vi til kai i Wadi Halfa, og da svingskottene ble åpnet ville et hav av mennesker være først i land. Det ble fullt kaos og vi valgte å ta det med ro et par timer til på dekk i stedet for å presse oss ut av ferga så fort som mulig.

Øyvind og Jørn i soloppgang.

Det er bare å lesse på med solkrem!

Endelig i Sudan!

Kaia i Wadi Halfa ligger noen kilometer i fra fortollingsstasjonen, og selv om vi valgte å være blant de siste å stige av ferga syklet vi heldigvis forbi mesteparten av folkemassen før nok et fryktet byråkrati stod for tur. Tollerne viste seg forøvrig å være i perlehumør, og etter at Andreas hadde fått en tyveminutters innføring i Islam av en filosofisk toller kunne vi fortsette videre til horden av pengevekslerne som ventet på oss utenfor. I Sudan finnes det ikke minibanker som tar utenlandske kort, og det er derfor viktig å holde tunga rett i munnen når man skal veksle over til lokal valuta. Det hjelper heller ikke på at landet har hatt flere forskjellige pengetyper de siste årene. For et par år siden ble det nye sudanske pundet introdusert, men både sudanske dinarer og sudanske "gamle pund" henger fortsatt igjen.

Det er mye liv her vi kommer syklende langs Nilen. Folk dyrker dyrefór og sukkerrør. De rir rundt på esler, kjører moped eller rickshaw. Og de vinker som gale når vi kommer syklende forbi. Er det en fotballkamp på løkka ved siden av kan vi være sikre på at den avbrytes straks en av spillerne ser oss. Da er det bare for alle mann å legge på sprang etter oss og hoie og skrike. De fleste roper "hellooouu", et par rekker som regel å spørre om hva vi heter, det er populært å gaule "wellcome" og noen kan ikke annet engelsk enn "money". Vi føler oss godt mottatt i Egypt.

Fotballkampen pauses et par minutter.

Trafikkbildet er som regel rimelig uoversiktelig. Rickshawer med ljomende musikk, noen kjørt av barn, blander seg inn i mylderet av esler og traktorer fullasta av sukkerrør. I tillegg kommer busser, dolmuser, lastebiler og oss. Det finnes ingen filer og møtende biler kan likegodt komme på høyre som venstre side. Det er derfor en del å holde styr på, men det har gått strålende hittil og vi føler de fleste trafikantene tar godt hensyn til oss.

Tempelet i Luxor.

Vi sykla inn Luxor. Det ryktes nemlig at byen og området rundt er stappa av templer, ruiner og andre rester fra det gamle Egypt. Ryktene var sanne. Her finnes bla Hatsheputs tempel, Kongenes dal, Karnaken og Luxortemplet. Byen er derfor svært turistifisert, vi fant den likevel høvelig trivelig. Det er mye historie i Egypt, hauger av godt bevarte rester og masse interessant. Vi har sett vår del av det, i tillegg til en del moskeer og kirker på resten av turen. Det blir fort litt mye, så vi tok oss ikke tid til å titte for mye rundt. Luxortemplet syklet vi imidlertid forbi. Det var enormt og lå midt i byen. Oppi templet står også en moské, den ble bygget en stund etterpå, men da var det meste av templet begravd i 30 meter sand. Lite visste muslimene at de bygde huset sitt oppa det hele. En ting vi tok oss tid til i Luxor var en tur på Pizzahut. Vi har spist en del dårlig tilbredt falafler nedover langs veien og har av den grunn opparbeida oss en god halsbrann. Det var derfor fint å få slukka den med litt vestlig mat, det kan jo bli en stund til neste gang.

Luxortempelet med moske.

Syklist på Pizzahut.

Vi kom til Idfu den 26. februar. Byen ligger kun 12 mil sør for Luxor, men er som en annen planet. Det er den mest "jalla" byen noen av oss noengang har besøkt. Ved inngangen til byen passerte vi en glorete og dårlig gjennomført obelisk-kopi, så tråklet vi oss gjennom bråter av folk som ville selge alt mulig tull og tøys, før vi fant fram til byens billigste hotell: Hotel Medina.

Mr. Taha og Mr. Jørn.

Etter vi hadde lempet alt utstyret vårt opp på rommet, men før vi hadde fått sjansen til en dusj, måtte vi i te-selskapet med stedets eier: Mr. Taha. Mannen var gammel bokser, men er nå stolt eier av Hotel Medina. Han gikk straks i gang med å vise oss familiebilder og bilder av gamle gjester med referanser. Det var ikke kun skryt hotellet hadde fått, men alle mente Mr. Taha var en knakenes fin fyr. Vi forstod ikke så mye av hva han sa, bare at han syns lite om Sudan, Nigeria og USA. Likevel skrøyt han uhemma av en Dr. Wilson som hadde rydda Egypt fri for malaria. Uvisst om det er en lege eller president han prata om. Sterk i bokseklipa var han hvert fall.

En sedvanlig kveld på hotell Medina. Noen pusser tenna......Noen bruker tiden på fleksing.Kule "President" Mubarak.

Vi får venner langs veien.
Venner for livet.

Det går mye i sukerrør langs nilen.

Det blåste en del noen av dagene.

I skrivende stund befinner vi oss i Aswan, helt sør i Egypt. Her har vi akkurat fått tak i billetter til ferga over til Sudan, som går den 1. mars. Det er synd å måtte ta en ferge og dermed jukse litt. Vi er jo på sykkeltur og vil helst sykle hele veien, desverre er dette eneste åpne grensepassering for øyeblikket så vi må bare hoppe på båten. Og når vi først skal jukse, er dette en flott måte å gjøre det på. Overfarten kan nemlig bli litt av en opplevelse. Ferga går kun en gang i uka, tar 18 timer, er som regel flere timer og forsinka og fylt til randen av folk. Vi gleder oss. Dagens hilsen går forresten til Seppo Noro, hyggelig at du følger med fra kalde Finland.

Vi forlot Kairo og byens eksosfylte, støyende, og proppfulle veibaner søndag formiddag. Vi stod opp klokka fem, fraktet utstyret ned fra Dahab Hostel i åttende etasje og satte kursen mot pyramidene i Giza. Her hadde vi planer om å ta noen bilder og få filmet litt, men så snart vi var innenfor synsfeltet til pyramidemaskineriets turistpoliti fikk vi straks beskjed om at dette ikke kom på tale. Mot oss kom en av stedets overvektige sikkerhetsvakter i blå skjorte halvjoggende mot oss i velkjent MacGyver-stil mens han viftet med nevene. Klokka var blitt halv åtte, og køen foran billettlukene til området var allerede meterlange. "No bicycle!" var det første han sa, noe vi fant merkelig ettersom flere tursistbusser og småbiler durte forbi oss og rett inn på området. 

Andreas blir vist bort fra området.

Vi prøde så å forklare at vi kun vil sykle på den samme veien som bilene kjørte på, og at vi hadde syklet langt for å se et av antikkens syv underverker, men det var det altså ikke snakk om. Vi fortalte så at vi gjerne ville filme litt iallefall, en hel drøss av turister gravde jo i rompetaska etter billettpenger like foran oss med videokameraer under armen, så det kunne iallefall ikke være noe problem tenkte vi. Feil igjen. Sikkerhetsvakten, som nå hadde fått selskap av en politimann, gav streng beskjed om at kamerat vårt var alt for stort! Sånn temmelig oppgitte på egyptiske kvasiregler bestemte vi oss derfor for å innse at syklister ikke stod høyt i kurs og bare sykle videre. Vi trillet derfor bort fra billettlukeområdet og for å ta et foto av oss fra parkeringsplassen med pyramidene i bakgrunnen. Så fort sykklehjulene sluttet å trille kom en ny politimann løpende. "GO AWAY!" hylte han, og vi gjorde som han sa. Hvis du som leser dette noen gang er i Kairo og skal se pyramidene vil vi ikke anbefale å ta med sykkel, samt forsikre deg om å gjemme unna videokameraet i tilfelle det er for stort.

Vi nøyde oss med et bilde utenfor inngjeringen foran Sfinxen.

Etter tre og en halv mil med storbysykling begynte vi å komme oss ut av byen. Vi valgte på slump å først sykle oppover Nilens vestbredde, et valg vi etterkant må kunne si oss fornøyd med. Her vaiet palmene i medvind, og kraftige pumper dunket som motorbåter mens de tilfører vann til de utallige jordbrukskanalene langs veien.

Første moske med denne stilen.

Politiet i Egypt har heldigvis vist seg fra mer enn en side siden vi forlot Giza, og vi har stiftet nærmere bekjentskap med en hel del av dem i løpet av siste uka. De har nemlig funnet det for godt å eskortere oss gjennom så og si hele landet. I byen El Fant eskalerte sikkerhetsforanstaltningene slik at hele tre politibiler og tolv politimenn beskyttet oss mot hva det enn er de frykter at skal kunne skje med oss. Dette har hatt sine ulemper og fordeler. Vi har ikke fått lov til å slå opp teltet langs veien, og de har også vært noe restriktive hva gjelder filming. Dette har forøvrig resultert i at vi har syklet lange etapper ettersom det i gjennomsnitt er fjorten mil mellom hver by som har hotell. Politiet har i sådan sammenheng hatt kjennskap til hvilket overnattingssted som er rimeligst, og har i tillegg vært hjelpsomme enten når vann skal  handles eller falafelpriser diskuteres.

Førstegangssnuser.

Dette har vi spist hver dag.

Prisforhandling.

For å slippe ut av hotellet måtte vi signere under på at vi ville gå ut uten politi.

I Nilbyen Asyut var vi på leting etter litt sykkeldekor da den lokale sykkelrepratøren inviterte oss på et glass te. Han var i gang med siste finpuss på en barnesykkel mens vennene hans, Kahlil og Asrat holdt ham med selskap. Kahlil var i storform denne ettermiddagen, og vi hadde ikke mer enn fått tekoppen i hånda før vi møtte kjenne på musklene hans. Sekstitoåringen viste seg å være bodybuilder, og vrengte gjerne av seg skjorta inne i sykkelverkstedet med et glis om munnen.

Steinhardt!

Humøret var på topp. 

Den største grunnen til at vi stakk innom Kairo er likevel at vi måtte søke Sudanvisum her. Vi hadde hørt at det skulle være et veldig vanskelig visum å få tak i. Den norske ambassaden i Kairo, folk vi har møtt og flere reiseartikler syns vi var i overkant optimistiske, spesielt siden vi har vært innom Israel. Hva man trenger for å få innvilget visum har i tillegg vært litt uklart. Noen sier vi trenger anbefalingsbrev fra ambassaden mens noen mener vi trenger innvitasjon fra Sudan Vi tenkte derfor å bare gjøre et forsøk første dagen med hverken eller for å se hva sudaneserne sa. Vi trappet opp med pass, passbilder og et brev fra UNICEF som bekrefta turen vår. I kaoset av folk på ambassaden kom vi til slutt fram til skranken. Den britiske dama foran oss i køen fikk kontat avslag på stedet da hun prøvde seg, så vi leverte visumsøknaden vår med spenning i blikket. Ok, sa mannen, så på oss, og sendte oss over i betalingsskranka der vi betalte $100 hver. Etterpå fikk vi beskjed om å komme tilbake om to timer. Vi tok en rusletur i byen og kom tilbake igjen. Da fikk vi tilbake passene våre med en lapp som forhåpentligvis gir oss lov til å komme inn i landet.

Andreas var fornøyd med visum til Sudan.

Mulig vi hadde griseflaks, men at det skal være så vanskelig å få visum til Sudan som enkelte skal ha det til har vi vanskelig med å forstå. Nå skal vi nyte byen noen dager, før vi følger Nilen oppover til Aswan.

Denne karen passa sykla våre mens vi surret rundt i byen.

Abou Tarek. Byens beste kusheri?Det syns hvert fall vi. Frokost, lunsj og middag inntas her.Lag din egen kusheri, trykk på bildet.The one and only:Abou Tarek.

Sand, sol, vind og flate veier er stort sett det vi var borti på Sinai, sammen med en og annen beduin. Vi syklet derfor bare på og tilbakela en del mil i motvind. En natt tilbrakte vi på en veikroveranda til lyden av busslass med egyptiske turister som ville ha en matbit eller bare strekke på beina. En annen natt tilbrakte vi i ei sanddyne under åpen himmel. Da vi våknet var det små dyrespor overalt rundt oss, musespor, fuglespor, muligens firfislespor og en eller annen orm som var kommet opp av sanda. Et par kameler hadde også gått forbi, heldigvis litt lengre unna. Vi fikk likevel rikelig med skjønnhetssøvn. 

Veikroverten prøvde sykkelen til Øyvind...

...Og alle var svært så fornøyde!Interessen for mobiltelefoner er enorm......Og danseferdighetene på topp!Midt i ørkenen dreiv de og flytta på sand.

Sandengler.Vi la oss til å sove under åpen himmel......Og våkna til en nydelig soloppgang!Morgenrutine med pålessing av sykler.Ortlieb-veskene har fungert helt perfekt!

Dagen etter ble en rekorddag og vi syklet helt inn til Kairo. Veiene var flate og vinden var laber så det gikk unna. Atten mil ble det før vi nådde fram til hostellet vårt i byen, det inkluderer en punktering, kaossykling i verdens tettest befolka by og et såre strev for å få lov til å sykle under Suezkanalen.

Da vi kom til Suez ble vi nemlig nekta å sykle i tunnelen deres. "Dangerous" sa dem og mente vi måtte lempe sykla på en lastebil som skulle ta oss den engelske milen under kanalen. Vi er jo interessert i å jukse minst mulig og var derfor lite interessert i å hoppe på en lastebil. Så etter en del diskusjon, forklaring og regelrett masing fikk vi likevel lov til å sykle gjennom tunnelen, men da vi trillet ned og inn åpningen skjønte vi hvorfor vaktene ikke var så interessert i at vi skulle sykle der. Suezkanalen viste seg nemlig å være en av de smaleste tunnelene vi har vært borti, i tillegg hadde den midtrabbat. Bilene og lastebilene suste derfor høvelig nærme oss selv om vi syklet klistra inntil tunnelveggen. Det var noen hesblesende minutter, men det gikk fint til slutt og vi suste ut på andre siden like hele. 

Kairo er en svær by. Og den er stappa full av bilister, mopedister med boomblastere, folk og katter. Alt sammen flyter rundt i en herlig smørje på gatene. Vi kavet oss gjennom dette kaoset i flere timer før vi kom fram til hostellet vi hadde sett oss ut. Ør i hodet av flere timers konstant tuting og usunne mengder eksos kunne vi innordne oss i rene senger. Nå har vi altså syklet til Kairo.

Når vi kom frem var vi både svette...

...Og slitne!Mye sol hadde ikke nådd frem under skjegget.

Over på egyptisk side måtte vi gjennom en sporadisk grundig sikkerhetskontroll. To kameraer måtte deklareres ved at tollsjefen skriblet litt i passene våre, vi  måtte love å ikke stikke noen med Brusletto-knivene våre og vi måtte forklare bruken av solcellepanelet vårt. Gjennom kom vi til slutt og vi kunne lempe sju liter vann opp på hver vår sykkel og sette inn i ørkenen. 

En tankbil hadde visst eksplodert. Politipatruljen vår i bakgrunn.

Det gikk ikke mange km før vi møtte på enda en kontrollpost, etter den fikk vi følge av fem menn i politibil resten av dagen. Det var tydelig at de hadde fått beskjed om å holde et godt øye med oss, men de ble fort utålmodige. De oste forbi oss mens de pekte på klokka og signaliserte at vi måtte spinne på fortere. Så stoppet de og lot oss sykle forbi, før det hele gjentok seg igjen, igjen osv. Hvorfor fikk vi aldri vite, men det var ikke alle steder vi fikk lov til å ta bilder. 

Til tider blåser det en del på Sinai.

Utpå kvelden ga forfølgerne våre seg og vi traff på en ensom kro der vi spurte om overnattingstips. Nærmest før vi var ferdige med setningen sa mannen at vi bare måtte slenge oss inn på et rom han hadde. Ikke no knussel. Det viste seg at rommet lignet mer en garasje, men var likevel mer enn godt nok for oss. Vi spiste kylling og ris inne på kroa til en TV på dundrene volum og la oss tidlig inn på soverommet. Deilig å være tilbake hos araberne igjen.

Soverommet vårt i midten.

I dag vil vi hilse til Turid på den norske ambassaden i Tel-Aviv. Mange takk for god hjelp!

Damascus Gate

Jerusalem er en interessant by. Her er det historie hvor enn man snur seg, er det ikke en murstein som Jesus har tatt på så er det en stein Abraham har stått på. Vi tok tre fridager og tuslet litt rundt, kun avbrutt av sikkerhetskontroller og vakter med maskingevær. Alt er nemlig ikke fryd og gammen i Jerusalem. Etter seksdagerskrisgen i 1967 okkuperte Israel blant annet Vestbredden hvor også Øst-Jerusalem befinner seg. Med resolusjon 242 krevde FNs sikkerhetsråd noen måneder senere at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene, men dette har fortsatt ikke skjedd. I stedet har vi syklet forbi ulovlige bosetninger større enn en del norske byer og også i Jerusalem er det spenninger mellom israelere og palestinere. Så selv om det er mye flott å se i denne byen er det ikke til å legge skjul på at vi ikke er enige i all politikken israelerne fører i Vestbredden og Jerusalem. 

Klagemuren

Klippemoskeen

Litt sykkelvedlikehold trengtes også og israelerne skal ha det, sykler kan de. Vi var innom den beste sykkelsjappa vi har sett siden vi Savonlinna og fikk bla. byttet kulelageret til hengerne. Reperatøren var like fornøyd som oss.

Vi møtte også på en liten argentiner ved navn Mario på hostellet vårt. Det var en kjempefyr som likte godt å fortelle historier. Han fortalte bla. om den gangen noen tyske turister ba ham ta noen bilder for dem i Nicaragua. Med sitt Sør-Amerikanske utseende var det nemlig enklere for han å ta dem. Det endte med at han løp rundt i hovedstaden under borgerkrigen og knipset bilder mens kulene fløy rundt hodet. Han fortalte også om da han jobbet som guide i Amazonas og hjalp en dame i rosa svømmedrakt uti elva for å svømme med de rosa delfinene. Og om da han hadde teltet et år ved Rødehavet uten noen egentlig kontakt med omverdenen. Nå bodde han imidlertid på dette hostellet i Jerusalem. Han var lovt jobb her, men sjefen mått bare sparke en udugelig resepsjonist først. I mellomtiden fikk Mario et rom på hostellet. Fire måneder var gått da vi møtte fyren og Mario ventet fortsatt. Like blid var han likevel, selv om hostellsjefen nå hadde ham om av å snu døgnet etter noen krangler med den snart sparkede resepsjonisten. Vi møtte derfor Mario stort sett om kveldene etter frokosten hans. 

Vi sa ha det til Mario og fortsatte denne sykkelturen vår.

Egentlig var planen vår å forlate Israel i nord-vest, men den grensepasseringa til Egypt ble stengt etter israelernes bombing i Gaza-stripen vinteren 2008-2009. Faktisk er alle grensene utenom én stengt. Derfor måtte vi trille ned monsterbakken til Dødehavet igjen og sykle sørover til Eilat for å søke visum og forhåpentligvis krysse grensa der. 

Vi tok en dukkert i Dødehavet. Folk sier jo at det skal være så salt. Det var jammen salt også, det svei i ansiktet da vi prøvde å dukke under, noe som var svært vanskelig. Det ble ikke store badingen før vi satte oss på syklene igjen. Noen mil seinere støtte vi på en skikkelig feriekoloni. I det øde landskapet dukket det plutselig opp en innhengning med tre-fire voldsomme hoteller, en McDonalds, en strand med parasoller og et kjøpesenter. Vi syklet inn på leiting med håp om et billig overnattingssted, men da de skulle ha $200 for å huse oss på et av hotellene måtte vi finne noe annet. Det fant vi på en byggeplass inne på området, en container full av søppel så ut som et rimelig alternativ. Vi skuffet søppelet innerst og la oss i åpningen. En sofa og en lenestol stod utenfor så alt lå til rette for en fin aften og en god natts søvn. Det ble det også, men alt tok brått slutt da det begynte å regne i fem-halv seks tiden. Det har nemlig blåst kraftig motvind de siste dagene og siden containeren manglet dører ble vi plutselig ganske våte der vi lå. Det hjalp heller ikke på at den rustne containeren hadde ganske mange hull i taket. Ble det derfor en tidlig start på dagen for oss. Vi satte kursen mot badebyen Eilat.

Det er mye salt i Dødehavet.Det er stadig noen kontrollposter, selv på okkupert territorie.Det er nok tryggere å sykle enn å kjøre bil.

I dag vil vi hilse til Unni Benoni. Vi veit du følger med og vi liker det.

Et to kilometer langt minefelt på Israelsk side gikk det forøvrig fin å sykle gjennom.

Vi stod opp like før klokken seks og var klare på jordansk side av grensen da de åpnet klokka syv. Her ble vi møtt med dagens første dårlige nyhet; det var plent umulig å sykle gjennom ingenmannsland over til Israel. Vi tok såklart ikke nei for et nei, men forsøkte å trekke i alle tråder som trekkes kunne. Informasjon om hvorvidt det er mulig å sykle over grenser her i midt-østen er ikke alltid særlig lett å finne ut av, men det viste seg at grensa til Israel var pepret med miner, og hverken norske diplomater, FN-personell eller grenseoffiserer kunne tøye reglene hva gjaldt sykkelpassering. Vi stod derfor igjen med fire alternativer: 1) Sykle ned til Aqaba, helt sør i Jordan, for så å ta ferje over til Egypt. Dette er noe andre syklister som sykler nogenlunde samme rute som oss har gjort tidligere. Ferjeturen tar imidlertid over en time og man "hopper over" et land. 2) Sykle to dager nordover til en internasjonal grenseovergang nord i Jordan for å gjøre et forsøk her. Hverken ambassaden i Amman eller Tel-Aviv kunne imidlertid si noe om hvorvidt vi kunne sykle over denne grensa, og grenseoffiseren ved King Hussein Bridge tvilte på at dette ville gå. 3) Sykle ned til Aqaba og forsøke oss på grenseovergangen her. Informasjonen omkring hvorvidt det gikk an å sykle her var imidlertid like usikker som ved alternativ 3. 4) Ta en buss 4 km gjennom minefeltet i ingenmannsland. Vi valgte bussen. Det var et nederlag, det er ikke til å komme utenom. Vi hadde jo syklet hver eneste meter fra Nordkapp til den israleske grensa, men politiske spenninger i regionen har resultert i vanskelige grenseoverganger selv ikke tre norske syklister klarte å komme utenom.

Etter å ha bestemt oss for å benytte oss av offentlig transport gikk grenseprosedyrene knirkefritt ved jordansk side og vi forlot landet uten å bli stemplet ut. Etter knappe ti minutter på bussen stod vi utenfor porten til Israel. Her gikk ikke alt like enkelt som det vi har blitt vant med. Det var storinnrykk til Israel fra korea denne formiddagen, og hundrevis av asiatere med solhatter kom foran oss i køen. Etter at alt utstyret vårt hadde vært igjennom røntgenmaskinen og vi hadde blitt grundig utspurt av grensevaktene måtte vi pent vente i over tre timer på neste forhørsrunde. Det var ei ukoselig grense. Israelerne var ikke fornøyde med at vi hadde tilbragt hele tre uker i Syria. Mens vi satt der og ventet på at israelsk etterretning skulle bli ferdig med å sjekke hva enn de trodde de var på sporet av tenkte vi på hvordan det må være å bevege seg mellom disse landene dersom man ikke har "riktig" pass, religion eller etnisitet.

Turens første, men langt fra siste Kamel.

En gang etter klokka to, over syv timer etter at grensepasseringen startet var vi endelig inne i Israel, og det med ustemplede pass. Dette med å få innreisestempel og utreisestempel utenom passet var sentralt ettersom vi om ikke lenge skal sykle gjennom Sudan. Etter syv timer på grensa gikk det imidlertid mot kveld og vi befant oss på det laveste punktet på kloden. Herfra skulle vi sykle 1100 høydemeter opp til Jerusalem, og det helst før det ble mørkt.

100 høydemeter unnagjort.

Ikke alle har blitt lovet det samme i Israel.

Vi tok en pust i bakken ved havnivå.

En tre mil lang oppoverbakke gjorde Nordkapptunnelen til et slags barndomsminne, og mens melkesyra godgjorde seg i lårene beskuet vi nybygde, ulovlige israelske bosteninger, beskyttet av militære vaktposter. Palestinerne i området bodde i skur og telt langs veien. Vi kom såklart ikke frem til Davids By før godt utpå kvelden.

Fire taxisjåfører sa at det skulle være mellom 30 og 35 km til Jerusalem. Da vi skulle vært fremme var det plutselig 20 km ekstra i motvind.

Tvilsomme bosetninger i Ma'ale Adumim.

Metusalem!