Norge er stolt av Trollstigen sin. Det er ikke rart for det er en god attraksjon, men det viser seg ofte at ting er større og verre i utlandet. Her i Etiopia kom vi over to bakker som slår stigen i Norge ganske grundig, en nedover og en oppover.

Da vi hadde sykla åtte mil ut fra Debre Markos traff vi på "The Blue Nile Gorge". Mellom landsbyene Dejen og Gohatsion snirkler hovedveien mot Addis Ababa seg 1400 meter ned til broa over den Blå Nilen og opp igjen. Egentlig burde vi tatt kvelden i Dejen for det var alt blitt godt utpå ettermiddagen. Men vi tar som oftest ganske lett på ting og gidder ikke planlegge altfor mye. Denne holdningen, kombinert med litt for stor optimisme har mang en gang ført til masse ekstra slik, men også masse gode historier. Så vi tenkte ikke noe særlig mer på om vi burde kjøpt inn noe mer vann, mat eller hvor lang tid det egentlig ville ta å komme oss opp bakken, men trilla bare videre for å se om denne bakken virkelig var så ille som folk skulle ha det til. Det var den og mere til...

Veien begynner med en spennende nedoverbakke, på for det meste asfalt, men også litt grus. Vi passerte lastebiler i hopetall. Lastebilene på vei nedover stoppet for å avkjøle brennhete bremser, mens mange av de som dristet seg oppover rett og slett måtte gi tapt. Flere khattyggende sjåfører hadde også fått et hjul uti den enorme rennesteinen og tippa over. Det var ikke mangel på barn i nedoverbakken heller, og et par steiner fikk vi kasta etter oss i dag også. Vi snirklet oss mellom lastebiler, busser og traskende etiopiere med et godt grep om bremsene. Tipper man utenfor kanten her kan det være langt ned. Rassikring er det ikke snakk om her, og flere steder hadde det gått jordskred. Sjansen for å bli truffet av svære steiner er såpass stor noen steder at det er forbudt å stoppe. En liten ulykke fikk vi da Andreas, med en hånd på bremsa og en hånd på kameraet, traff en stein på gruspartiet av bakken. Har man videoutstyr til 50 000 i hånda er det ikke det man tar seg for med, så det gikk utover hofta og kneet i stedet. Det var likevel ikke verre enn at vi kunne trille videre ned til broa i bunnen av dalen.

Litt over halvveis nedover. Etter å ha passert broa skulle vi så 1400 meter opp igjen på toppen til venstre.

Det passa ikke helt bra å slå hofte og kne før 1400 høydemeter skulle unnagjøres...

Endelig nede, ømme i hendene etter intensiv bremsing, starta vi på jobben med å sykle opp igjen. Det ble mye tråkking, pusting og pesing. Selv om vi nok har fått god trening av å sykle de andre bakkene i Etiopia var dette i overkant. Det begynte å bli mørkt allerede før tusen høydemeter var klatra og vi vurderte å slenge oss nedpå sammen med bavianene for å komme oss litt. Vi så utallige trailere som hadde kjørt av veien og håpte at vi skulle unngå å bli truffet både av trailere og kampesteiner. Det eneste vi hadde av mat var tre kjeks og alle hadde gått tomme for vann. Vi fylte en flaske med vann i grøfta for å ha som reserve og fortsatte videre oppover, svimle i hodet og sure i beina. Optimisme og pågangsmot er vel og bra, men vi angra mer og mer på at vi la utpå denne etappa for hver høydemeter som ble unnagjort. Det så ut til å bli en lang kveld i monsterbakken og godt over midnatt før vi var fremme i Gohatsion.

Nede ved broa over den Blå Nilen.

Den gamle broa til venstre og den nye til høyre.Oppover...Oppover...Oppover...Et par regndråper fikk vi også på oss for første gang siden Israel.

Så, ut av det blå, dukket det plutselig opp en landsby i fjellsiden. Vi løp til første og beste kiosk og styrta i oss Pepsi så kullsyra bobla oppover halsen på oss. Flere pakker Glory-kjeks gikk også med. Til alt hell hadde landsbyen et hotell også. Vi bestemte oss uten mye rådslaging å ta kvelden der og resten av bakken dagen etter.

Det er lenge siden vi har vært så slitne...

Vi går på malariamedisinen Lariam alle mann og en av bivirkningene av den er svært virkelighestro drømmer. Øyvind og Andreas merker ikke noe særlig, men Jørn sliter litt mer. Etter å ha sett trailer på trailer ha kjørt ut i monsterbakken drømte Jørn denne natta at det kom en trailer uten bremser i full fart mot sykkelen hans. Jørn slengte seg av sykkelen og ut i grøfta i drømmeland, og ut av senga og ned på betonggulvet i den virkelige verden... Støle, forslåtte og ikke helt uthvilte spiste vi injera og noen egg før vi fortsatte oppover. Det tok noen timer, men så nådde vi toppen på 2550 m.o.h. Med glis om munnen kunne vi konstantere at monsterbakken var tilbakelagt, 1400 meter ned og 1400 meter opp på bare 35 km. Dette er hovedveien som knytter sør- og nord-Ethiopia sammen. Vi kan på det sterkeste anbefale et besøk til denne fantastisk vakre dalen, men unngå å begynne på oppoverbakken langt utpå ettermiddagen..

Fantastisk utsikt!

Fortsatt et stykke igjen, men vi er ved godt mot!Det er tryggest å holde seg på sykkelen...Her hadde det både gått jordskred og en trailer hadde velta...Rett før toppen møtte vi på denne gutten som hadde bygd en slags asfaltkjelke og visstnok titt og ofte kjørte ned hele bakken med den.Nesten på toppen!