Vi hadde bestilt frokost til klokka 7, men det var selvsagt ikke klart før 8:30...

Veiarbeid - et godt tegn!

ASFALT!

Etter å ha sykla rundt 450 km på gjørme, steinrøys og sand nådde vi endelig asfalt! Det har vært sinnsykt tungt og kjedelig, men nå er vi endelig tilbake på normal vei! Farten var ikke på topp siden vi alle var slitne og det var en del motvind, men det var deilig å slippe å konstant glo ned i bakken og konsentrere seg for å unngå å velte. Vi spiste lunsj i den lille landsbyen Archers Post før vi fortsatte til Isiolo og tok kvelden etter 103 km. Slitne og møkkete tenkte vi å unne oss litt ekstra luksus i dag og gikk for et hotell som kosta 100 kroner natta. Sykkelveskene var så møkkete at de måtte spyles i dusjen og lukta på hotellrommet var stram. En god porsjon chicken curry gjorde imidlertid susen og vi tok en tidlig kveld i gode senger.

Det tok lang tid før vi så en eneste bil på asfalten. Esler var det imidlertid nok av.

Quiz: Hvilket norsk band skal Øyvind forestille her?Vi møter mange ulike personer på tur.

På vei mot Archers Post.

Vi lever ikke luksuslivet for tida, men det kunne vært verre.En butikk for Øyvind.Hva som foregår på Butt Complex i Isiolo er uklart...

Fra Isiolo på ca. 1600 moh. fortsatte vi sørover. Det ble tidlig klart at det kom til å bli en hard dag siden vi måtte opp på siden av Mount Kenya. Slitne i beina etter den siste uka var det ekstra hardt å tråkke over 1000 høydemeter. I det minste ble det etter hvert overskya og litt kaldere slik at vi ikke svetta like mye som vi har gjort de siste dagene, men å komme seg helt opp på det høyeste punktet på ca. 2700 m var et ordentlig slit. Mot Nanuki var det heldigvis nedoverbakke og vi kom til slutt frem etter 82 km på sykkelen. I denne byen fikk vi både spist pizza for første gang siden Addis Ababa og handla i en butikk som hadde handlevogner på vi vet ikke hvor mange måneder. Vi hamstra inn sjokolade, juice, tunfisk, potetgull, osv. og håpte at det ville gjøre de siste to dagene mot Nairobi litt bedre.

Neste dag var det flatere, men vi hadde sterk motvind frem til lunsj og hadde problemer med å komme opp i mer enn  20 km/t i nedoverbakkene. Det går utover motivasjonen, men etter å ha sykla forbi Maximum Miracle Centre og satt på bra musikk på iPoden ble humøret raskt bedre. Ekvator ble kryssa og vi kan tipse kenyas turistnæring om at det er potensiale for mer enn et rustent skilt på dette stedet. Det ble som vanlig de siste dagene stort sett sykling og lite annet. Etter 113 km kom vi frem til Makutano hvor vi sov på Equator Lodge og ikke stjal håndklærne selv om vi hadde veldig lyst.

Syklene våre er møkkete, men denne fyren tar det til et nytt nivå.

Selv om  vi er ute av området med banditter og løver var nok siste dag inn til Nairobi en av turens farligste. En times sykling fra Makutano befant vi oss på Thika road, en tungt traffikert og altfor smal veistrekning som fører inn til en industriby ca. 40 km utenfor Nairobi. Vi har sjeldent opplevd maken til råkjøring og ble skremt gang på gang av sinnsyke forbikjøringer og trailere, Landcruisere og ikke minst minibusser som snitta oss med et par centimeters margin mens de ga bånn gass i godt over 100 km/t. Det blir ikke mer betryggende når minibussene har påskrifter som "Exterminator", "Brutality" og "Ride2Die" mens sjåførene er rusa på khat og det som verre er. Selv om det var politi et par steder så ikke de ut til å bry seg nevneverdig om farten. Etter at vi alle hadde satt hjertet i halsen gang på gang sklei Andreas på en våt asfaltkant og velta ut i veien. En minibuss som må ha holdt godt over 80 km/t kom susende bak og sjåføren hadde som de fleste andre tenkt at et par centimeters avstand ville være mer enn nok. Andreas ble truffet i ryggrada av minibussen, men med enorm flaks kom han fra det med litt ryggsmerter og en alvorlig støkk. Et par millimeter utgjorde sannsynligvis forskjellen på liv og død i dag. Man blir advart om mye forskjellig på sykkeltur, men det er nok trafikken som er det desidert farligste. Et par hundre meter etter påkjørselen så vi en likbil stående i veikanten. Ikke alle har like flaks som oss… Noe senere kommer en fyr springende mot oss og roper "Die hard! Die hard! Die hard!". Vi håper han mente "Ride hard!". Endelig fremme i Nairobi var vi glade for at vi alle var i god behold og rusla fornøyd inn på Westgate Shopping Center for å levere noe utrolig skittent tøy til vask og ta en velfortjent matbit. Vi kan ikke si vi passa helt inn blant motebevisste overklassefolk i byens dyreste kjøpesenter, men vi har slutta å bry oss om folk som glor for lenge siden. Litt 17. mai-tøy ble handla inn og så venta det pizza og pils hos noen norske venner i byen!

Andreas er fortsatt i live. Det var en fantastisk følelse å sykle inn i selveste "The Birmingham of Kenya".Kjøreskolen er godt merket, men kvaliteten på undervisninga ser ut til å være dårlig.