Ei effektiv sykkeluke har blitt unnagjort, og vi har syklet de snaue 100 milene fra Kairo til Aswan på ei uke. Det har vært gode veier, mye å se på, og Egyptisk politi har sørget for at sikkerheten har stått i høysetet.

Vi forlot Kairo og byens eksosfylte, støyende, og proppfulle veibaner søndag formiddag. Vi stod opp klokka fem, fraktet utstyret ned fra Dahab Hostel i åttende etasje og satte kursen mot pyramidene i Giza. Her hadde vi planer om å ta noen bilder og få filmet litt, men så snart vi var innenfor synsfeltet til pyramidemaskineriets turistpoliti fikk vi straks beskjed om at dette ikke kom på tale. Mot oss kom en av stedets overvektige sikkerhetsvakter i blå skjorte halvjoggende mot oss i velkjent MacGyver-stil mens han viftet med nevene. Klokka var blitt halv åtte, og køen foran billettlukene til området var allerede meterlange. "No bicycle!" var det første han sa, noe vi fant merkelig ettersom flere tursistbusser og småbiler durte forbi oss og rett inn på området. 

Andreas blir vist bort fra området.

Vi prøde så å forklare at vi kun vil sykle på den samme veien som bilene kjørte på, og at vi hadde syklet langt for å se et av antikkens syv underverker, men det var det altså ikke snakk om. Vi fortalte så at vi gjerne ville filme litt iallefall, en hel drøss av turister gravde jo i rompetaska etter billettpenger like foran oss med videokameraer under armen, så det kunne iallefall ikke være noe problem tenkte vi. Feil igjen. Sikkerhetsvakten, som nå hadde fått selskap av en politimann, gav streng beskjed om at kamerat vårt var alt for stort! Sånn temmelig oppgitte på egyptiske kvasiregler bestemte vi oss derfor for å innse at syklister ikke stod høyt i kurs og bare sykle videre. Vi trillet derfor bort fra billettlukeområdet og for å ta et foto av oss fra parkeringsplassen med pyramidene i bakgrunnen. Så fort sykklehjulene sluttet å trille kom en ny politimann løpende. "GO AWAY!" hylte han, og vi gjorde som han sa. Hvis du som leser dette noen gang er i Kairo og skal se pyramidene vil vi ikke anbefale å ta med sykkel, samt forsikre deg om å gjemme unna videokameraet i tilfelle det er for stort.

Vi nøyde oss med et bilde utenfor inngjeringen foran Sfinxen.

Etter tre og en halv mil med storbysykling begynte vi å komme oss ut av byen. Vi valgte på slump å først sykle oppover Nilens vestbredde, et valg vi etterkant må kunne si oss fornøyd med. Her vaiet palmene i medvind, og kraftige pumper dunket som motorbåter mens de tilfører vann til de utallige jordbrukskanalene langs veien.

Første moske med denne stilen.

Politiet i Egypt har heldigvis vist seg fra mer enn en side siden vi forlot Giza, og vi har stiftet nærmere bekjentskap med en hel del av dem i løpet av siste uka. De har nemlig funnet det for godt å eskortere oss gjennom så og si hele landet. I byen El Fant eskalerte sikkerhetsforanstaltningene slik at hele tre politibiler og tolv politimenn beskyttet oss mot hva det enn er de frykter at skal kunne skje med oss. Dette har hatt sine ulemper og fordeler. Vi har ikke fått lov til å slå opp teltet langs veien, og de har også vært noe restriktive hva gjelder filming. Dette har forøvrig resultert i at vi har syklet lange etapper ettersom det i gjennomsnitt er fjorten mil mellom hver by som har hotell. Politiet har i sådan sammenheng hatt kjennskap til hvilket overnattingssted som er rimeligst, og har i tillegg vært hjelpsomme enten når vann skal  handles eller falafelpriser diskuteres.

Førstegangssnuser.

Dette har vi spist hver dag.

Prisforhandling.

For å slippe ut av hotellet måtte vi signere under på at vi ville gå ut uten politi.

I Nilbyen Asyut var vi på leting etter litt sykkeldekor da den lokale sykkelrepratøren inviterte oss på et glass te. Han var i gang med siste finpuss på en barnesykkel mens vennene hans, Kahlil og Asrat holdt ham med selskap. Kahlil var i storform denne ettermiddagen, og vi hadde ikke mer enn fått tekoppen i hånda før vi møtte kjenne på musklene hans. Sekstitoåringen viste seg å være bodybuilder, og vrengte gjerne av seg skjorta inne i sykkelverkstedet med et glis om munnen.

Steinhardt!

Humøret var på topp.