Det er mye liv her vi kommer syklende langs Nilen. Folk dyrker dyrefór og sukkerrør. De rir rundt på esler, kjører moped eller rickshaw. Og de vinker som gale når vi kommer syklende forbi. Er det en fotballkamp på løkka ved siden av kan vi være sikre på at den avbrytes straks en av spillerne ser oss. Da er det bare for alle mann å legge på sprang etter oss og hoie og skrike. De fleste roper "hellooouu", et par rekker som regel å spørre om hva vi heter, det er populært å gaule "wellcome" og noen kan ikke annet engelsk enn "money". Vi føler oss godt mottatt i Egypt.

Fotballkampen pauses et par minutter.

Trafikkbildet er som regel rimelig uoversiktelig. Rickshawer med ljomende musikk, noen kjørt av barn, blander seg inn i mylderet av esler og traktorer fullasta av sukkerrør. I tillegg kommer busser, dolmuser, lastebiler og oss. Det finnes ingen filer og møtende biler kan likegodt komme på høyre som venstre side. Det er derfor en del å holde styr på, men det har gått strålende hittil og vi føler de fleste trafikantene tar godt hensyn til oss.

Tempelet i Luxor.

Vi sykla inn Luxor. Det ryktes nemlig at byen og området rundt er stappa av templer, ruiner og andre rester fra det gamle Egypt. Ryktene var sanne. Her finnes bla Hatsheputs tempel, Kongenes dal, Karnaken og Luxortemplet. Byen er derfor svært turistifisert, vi fant den likevel høvelig trivelig. Det er mye historie i Egypt, hauger av godt bevarte rester og masse interessant. Vi har sett vår del av det, i tillegg til en del moskeer og kirker på resten av turen. Det blir fort litt mye, så vi tok oss ikke tid til å titte for mye rundt. Luxortemplet syklet vi imidlertid forbi. Det var enormt og lå midt i byen. Oppi templet står også en moské, den ble bygget en stund etterpå, men da var det meste av templet begravd i 30 meter sand. Lite visste muslimene at de bygde huset sitt oppa det hele. En ting vi tok oss tid til i Luxor var en tur på Pizzahut. Vi har spist en del dårlig tilbredt falafler nedover langs veien og har av den grunn opparbeida oss en god halsbrann. Det var derfor fint å få slukka den med litt vestlig mat, det kan jo bli en stund til neste gang.

Luxortempelet med moske.

Syklist på Pizzahut.

Vi kom til Idfu den 26. februar. Byen ligger kun 12 mil sør for Luxor, men er som en annen planet. Det er den mest "jalla" byen noen av oss noengang har besøkt. Ved inngangen til byen passerte vi en glorete og dårlig gjennomført obelisk-kopi, så tråklet vi oss gjennom bråter av folk som ville selge alt mulig tull og tøys, før vi fant fram til byens billigste hotell: Hotel Medina.

Mr. Taha og Mr. Jørn.

Etter vi hadde lempet alt utstyret vårt opp på rommet, men før vi hadde fått sjansen til en dusj, måtte vi i te-selskapet med stedets eier: Mr. Taha. Mannen var gammel bokser, men er nå stolt eier av Hotel Medina. Han gikk straks i gang med å vise oss familiebilder og bilder av gamle gjester med referanser. Det var ikke kun skryt hotellet hadde fått, men alle mente Mr. Taha var en knakenes fin fyr. Vi forstod ikke så mye av hva han sa, bare at han syns lite om Sudan, Nigeria og USA. Likevel skrøyt han uhemma av en Dr. Wilson som hadde rydda Egypt fri for malaria. Uvisst om det er en lege eller president han prata om. Sterk i bokseklipa var han hvert fall.

En sedvanlig kveld på hotell Medina. Noen pusser tenna......Noen bruker tiden på fleksing.Kule "President" Mubarak.

Vi får venner langs veien.
Venner for livet.

Det går mye i sukerrør langs nilen.

Det blåste en del noen av dagene.

I skrivende stund befinner vi oss i Aswan, helt sør i Egypt. Her har vi akkurat fått tak i billetter til ferga over til Sudan, som går den 1. mars. Det er synd å måtte ta en ferge og dermed jukse litt. Vi er jo på sykkeltur og vil helst sykle hele veien, desverre er dette eneste åpne grensepassering for øyeblikket så vi må bare hoppe på båten. Og når vi først skal jukse, er dette en flott måte å gjøre det på. Overfarten kan nemlig bli litt av en opplevelse. Ferga går kun en gang i uka, tar 18 timer, er som regel flere timer og forsinka og fylt til randen av folk. Vi gleder oss. Dagens hilsen går forresten til Seppo Noro, hyggelig at du følger med fra kalde Finland.