Sykkelturen som vi i disse dager er i full gang med har vi pratet løst og fast om ei god stund før vi forlot Norge. En av de tingene som ofte kom opp var Sudan, og da gjerne om det fantes noen annen mulighet for å komme seg inn i landet nordfra enn ved hjelp av den beryktede M/S Sinai som går over Nassersjøen. Det er det ikke.

Vi forlot Aswan sentrum og syklet de knappe to milene ut til kaiområdet like før klokka åtte mandag 1. mars. Ferga til Sudan går bare en gang i uka, og er ikke store skuta. Den er imidlertid den eneste forbindelse mellom to av afrikas største land, og selve turen med herligheten kan vanskelig beskrives, den må oppleves. Ferga som i Norge kanskje hadde vært godkjent for 100 personer frakter over 550 på vei mot Sudan. I forkant hadde vi personlig kjøpt billettene av Mr. Salah, sjefen for "The Nile Transport Company", og Mr. Salah hadde fortalt at ombordstigningen begynte halv ni. Det gjorde den selvfølgelig ikke. Sudanerne hadde vært på handletur i Egypt, og fått fatt i TVer, kjøleskap, tupperware, vaskemaskiner og andre godsaker som nå skulle ombord. I tillegg skulle alt gjennomlyses av en eneste røntgenmaskin.

Etter at alt av sykkelvesker og hengere var presset gjennom røntgenmaskinen startet vi på ei intensiv skjemarunde gjennom egyptisk byråkrati. Vi jobbet som et lag, og mens Jørn godsnakket med frimerkekaren skaffet Andreas skjemaer samtidig som Øyvind voktet baggasje. En kar med kjøleskap som rambukk klarte å presse seg forbi oss i køa, men ellers fungerte syklene som hinder i veien for overivrige afrikanere. Selv var vi vel ombord like etter tolv, og slo oss ned akterut på øverste dekk.

Siste skjemarunde.

Det var svært så romslig på dekk i begynnelsen.

Noen benyttet anledningen til å be mens det fortsatt var plass.

En endeløs rekke med varer skulle lastes om bord.

Det ble trangere og trangere utpå ettermiddagen.

Andreas fikk seg raskt noen egyptiske turkamerater, som til tross moderate engelskkunnskaper var svært så snakkesalige. Boka som Andreas hadde sett frem til å lese var det bare å pakke ned i veska igjen. Da det nærmet seg midnatt gjorde vi et forsøk på å få oss litt søvn. Det var på dette tidspunkt ikke store plassen å boltre seg på akterut, men Andreas sine nye bekjentskaper visste råd, og så fort han hadde lagt seg over på siden ble han og en egypter liggende i skje mens eg par andre slang seg over beina hans. En annen egypter fikk det for seg å bruke rompa til Jørn som hodepute.

Øyvind og Jørn hadde lagt seg mellom syklene og en del pappesker.

Andreas var ikke like blid da en egypter som likte å fremføre raptekster av TuPac og snakke om de mest uinteressante ting slang seg nedpå ved siden av...

...Men de fant tonen til slutt.

Full fres på byssa.

Rett før solnedgang la vi endelig fra kai.

Det ble en lang natt med lite søvn, blant annet på grunn av at det seilte ned kullbiter fra pipa som gjorde at vi ble dekket i sort støv. Noen punkterte liggeunderlaget til Jørn, og vi våkna alle mann utallige ganger av at det lå folk hulter til bulter rundt og oppå oss. Det ble temmelig kaldt midt på natta og en del gikk ned under dekk for å varme seg, noe som resulterte i overraskende god plass for oss. Vi pakket opp soveposene og fikk et par timers søvn. Da sola stod opp merka vi at vi nå hadde beveget oss inn i tropene. Temperaturen var varmere, sola stod høyt på himmlen og det var ikke en sky i sikte. Etter 28 timer på ferga la vi til kai i Wadi Halfa, og da svingskottene ble åpnet ville et hav av mennesker være først i land. Det ble fullt kaos og vi valgte å ta det med ro et par timer til på dekk i stedet for å presse oss ut av ferga så fort som mulig.

Øyvind og Jørn i soloppgang.

Det er bare å lesse på med solkrem!

Endelig i Sudan!

Kaia i Wadi Halfa ligger noen kilometer i fra fortollingsstasjonen, og selv om vi valgte å være blant de siste å stige av ferga syklet vi heldigvis forbi mesteparten av folkemassen før nok et fryktet byråkrati stod for tur. Tollerne viste seg forøvrig å være i perlehumør, og etter at Andreas hadde fått en tyveminutters innføring i Islam av en filosofisk toller kunne vi fortsette videre til horden av pengevekslerne som ventet på oss utenfor. I Sudan finnes det ikke minibanker som tar utenlandske kort, og det er derfor viktig å holde tunga rett i munnen når man skal veksle over til lokal valuta. Det hjelper heller ikke på at landet har hatt flere forskjellige pengetyper de siste årene. For et par år siden ble det nye sudanske pundet introdusert, men både sudanske dinarer og sudanske "gamle pund" henger fortsatt igjen.