Damascus Gate

Jerusalem er en interessant by. Her er det historie hvor enn man snur seg, er det ikke en murstein som Jesus har tatt på så er det en stein Abraham har stått på. Vi tok tre fridager og tuslet litt rundt, kun avbrutt av sikkerhetskontroller og vakter med maskingevær. Alt er nemlig ikke fryd og gammen i Jerusalem. Etter seksdagerskrisgen i 1967 okkuperte Israel blant annet Vestbredden hvor også Øst-Jerusalem befinner seg. Med resolusjon 242 krevde FNs sikkerhetsråd noen måneder senere at Israel skulle trekke seg ut av de okkuperte områdene, men dette har fortsatt ikke skjedd. I stedet har vi syklet forbi ulovlige bosetninger større enn en del norske byer og også i Jerusalem er det spenninger mellom israelere og palestinere. Så selv om det er mye flott å se i denne byen er det ikke til å legge skjul på at vi ikke er enige i all politikken israelerne fører i Vestbredden og Jerusalem. 

Klagemuren

Klippemoskeen

Litt sykkelvedlikehold trengtes også og israelerne skal ha det, sykler kan de. Vi var innom den beste sykkelsjappa vi har sett siden vi Savonlinna og fikk bla. byttet kulelageret til hengerne. Reperatøren var like fornøyd som oss.

Vi møtte også på en liten argentiner ved navn Mario på hostellet vårt. Det var en kjempefyr som likte godt å fortelle historier. Han fortalte bla. om den gangen noen tyske turister ba ham ta noen bilder for dem i Nicaragua. Med sitt Sør-Amerikanske utseende var det nemlig enklere for han å ta dem. Det endte med at han løp rundt i hovedstaden under borgerkrigen og knipset bilder mens kulene fløy rundt hodet. Han fortalte også om da han jobbet som guide i Amazonas og hjalp en dame i rosa svømmedrakt uti elva for å svømme med de rosa delfinene. Og om da han hadde teltet et år ved Rødehavet uten noen egentlig kontakt med omverdenen. Nå bodde han imidlertid på dette hostellet i Jerusalem. Han var lovt jobb her, men sjefen mått bare sparke en udugelig resepsjonist først. I mellomtiden fikk Mario et rom på hostellet. Fire måneder var gått da vi møtte fyren og Mario ventet fortsatt. Like blid var han likevel, selv om hostellsjefen nå hadde ham om av å snu døgnet etter noen krangler med den snart sparkede resepsjonisten. Vi møtte derfor Mario stort sett om kveldene etter frokosten hans. 

Vi sa ha det til Mario og fortsatte denne sykkelturen vår.

Egentlig var planen vår å forlate Israel i nord-vest, men den grensepasseringa til Egypt ble stengt etter israelernes bombing i Gaza-stripen vinteren 2008-2009. Faktisk er alle grensene utenom én stengt. Derfor måtte vi trille ned monsterbakken til Dødehavet igjen og sykle sørover til Eilat for å søke visum og forhåpentligvis krysse grensa der. 

Vi tok en dukkert i Dødehavet. Folk sier jo at det skal være så salt. Det var jammen salt også, det svei i ansiktet da vi prøvde å dukke under, noe som var svært vanskelig. Det ble ikke store badingen før vi satte oss på syklene igjen. Noen mil seinere støtte vi på en skikkelig feriekoloni. I det øde landskapet dukket det plutselig opp en innhengning med tre-fire voldsomme hoteller, en McDonalds, en strand med parasoller og et kjøpesenter. Vi syklet inn på leiting med håp om et billig overnattingssted, men da de skulle ha $200 for å huse oss på et av hotellene måtte vi finne noe annet. Det fant vi på en byggeplass inne på området, en container full av søppel så ut som et rimelig alternativ. Vi skuffet søppelet innerst og la oss i åpningen. En sofa og en lenestol stod utenfor så alt lå til rette for en fin aften og en god natts søvn. Det ble det også, men alt tok brått slutt da det begynte å regne i fem-halv seks tiden. Det har nemlig blåst kraftig motvind de siste dagene og siden containeren manglet dører ble vi plutselig ganske våte der vi lå. Det hjalp heller ikke på at den rustne containeren hadde ganske mange hull i taket. Ble det derfor en tidlig start på dagen for oss. Vi satte kursen mot badebyen Eilat.

Det er mye salt i Dødehavet.Det er stadig noen kontrollposter, selv på okkupert territorie.Det er nok tryggere å sykle enn å kjøre bil.

I dag vil vi hilse til Unni Benoni. Vi veit du følger med og vi liker det.