Den 19. mars våkna vi opp i en tornebuskskog UNHCR hadde satt opp like ved Mount Fao. Vi fant ikke noe annet sted å overnatte og slengte oss like godt mellom trær som forhåpentligvis vil gjøre at Sudan om et par år består av litt mindre ørken. Vi børsta av oss molla og startet sykkeldagen etter et spagettimåltid. 

Jørn i mumie-stil.Andreas benytter seg av en mer intrikat teknikk for å holde myggen ute.

Omgivelsene har forandret seg en del i det siste. Ørkenen har gradivs blitt mer til et slags steppelandskap og både bebyggelse og befolkning har gått fra arabisk til mer "afrikansk", men nå nærmer vi oss også Etiopia. Stråhytter er blitt mer populært og moskeene blir færre.

Det blir nok ikke så mange kameler framover......Men esler er det nok av......Og kuene gjør sitt beste for å blokkere veien.

Vi får mange nye venner...
...Og Jørn møtte til og med en gammel.Vi er nå fire mann på vei mot Sør-Afrika.

Etter en lang dag trilla vi inn i Gedaref, ca 17 mil fra grensa, og fant byens billigste hotell. Hotel Amir er hotellet med mus i putene og lopper i sengene, selv på VIP-rommet. Byen var likevel trivelig den og vi møtte straks på to hyggelige karer i Muhammad og Omer, som gjerne ville øve seg på litt engelsk. Det passet oss bra, vi ville gjerne høre litt om Sudan. 

Det hadde visst vært en del mus og spist seg mette inni puta til Øyvind......Men vi hadde en fungerende dusj så vi kan ikke klage!

Etter en natt hvor antallet loppebitt på de allerede godt bespiste kroppene våre steg til nye høyder, satte vi avgårde mot grensebyen Gallabat. Det viste seg å være en by som vanskelig kan beskrives, men heller må oppleves. Som en blanding av militærområde, flyktningleir og den shabby planeten i Star Wars ligger Gallabat der og fungerer som en offisiell overgang mellom Sudan og Etiopia. Det var vanskelig å fa tak i mat der, men etter grundig leiting mellom telt og skur fant vi til slutt litt omelett, en matrett vi har spist tre ganger om dagen hver dag her i Sudan (dersom vi har klart å få tak i mat) og nå er passe lei.

Øyvind, Andreas og Mr. Cool.

Hele Gedaref møtte opp for å si farvel.Denne karen ville gjerne at vi skulle ta bilde av øret hans......Og alle lo rått da de fikk se resultatet.En valgplakat tydelig inspirert av fjorårets valgkampanje i USA.Vi hadde ikke VIP-rom i Gallabat......Men i tillegg til rekord i lopper hadde vi også annet besøk. Strøm var det ikke i byen etter klokka 9.

Vi kan med stor glede konstatere at oppholdet i Sudan har vært helt fantastisk og vi er alle enige i at dette må være verdens mest gjestfrie land. Sudan er stedet alle advarte oss mot, og tipset de fleste ga oss var at vi måtte ha med en AK-47 hver for å unngå å bli drept så fort vi trilla inn i landet. Ingen av disse personene hadde imidlertid vært i landet, de fleste neppe i Afrika engang. Ikke bare er Sudan proppfullt av hyggelige folk, de er også så ærlige og stolte som vi aldri har opplevd før. Selv om det er et av verdens fattigste land er det så og si ingen som spør oss etter penger, de som driver restauranter nekter å ta imot driks, ingen setter opp prisene i butikkene fordi vi er hvite, og syklene og utstyr setter vi fra oss uten å tenke tanken på at det vil bli stjålet. Det er med stor vemod at vi forlater Sudan og samtidig forlater siste muslimske land på ruta. Vi har storkost oss med muslimene og har alle fått større respekt for Islam etter å ha opplevd så mye vennlighet og så få fordommer mot tre møkkete syklister i tights. Det er helt klart mange utfordringer i de muslimske landene også, først og fremst kvinners rettigheter. Hadde vi vært tre jenter på tur ville vi nok hatt en annen opplevelse. Men vi ser at situasjonen begynner å forandre seg flere steder, og blant annet her i Sudan har vi fått inntrykk av at kvinner bestemmer og sjefer mer. Vi håper denne trenden fortsetter! I morgen venter Ethiopia, og ifølge andre syklister blir dette en av de største overgangene fra et land til neste på turen. Vi er spent!