Vi kommer oss sakte men sikkert lenger innover det russiske landskapet. Vi er kommet til Ostrov og sykkelturen møter nye og spennende utfordringer. Som nevnt er kneet til Jørn klar for litt hvile, vi tenkte derfor å ta inn på et gjestehus i Ostrov for noen netter. Den lille byen med 25 000 innbyggere huser tre kirker hvorav en er gullforgylt, en Statoil-stasjon, en flott gammel bru fra 1853 og et koselig lite hotell i sentrum. Vi gledet oss til å teste ut hotellets senger. Det var imidlertid, i likhet med alle i hoteller Pskov, stappa fullt. Jørns matforgifta mage begynte å bli desperat etter et toalett.

Det viste seg etter en lang diskusjon med hotellverten at det fantes ett annet overnattingstilbud i byen. En familie som også var på leiting etter et krypinn for natta skjønte veibeskrivelsen og geleided oss til noe som lignet et nedlagt og halvveis rasert industriområde. Der, forbi en rekke trailere, gjennom et gjørmehull og bort til et hus hvis takrenner holdes oppe av ståltråd, fant vi det som skulle bli vårt hjem i fire netter. Det så rimelig ut, og det var det også. 70 kr per pers for et dobbeltrom er en grei pris når man ikke er helt i form, selv om standarden ligger på gulag-nivå.

Vi holder til i andre etasje

På et sted som Hotel Agropromeservis er det viktig å passe på verdisakene. Én passer utstyret utenfor mens en annen bærer opp. Vi vil alltid ha alt av utstyr opp på rommet, inkludert sykler. Det er ikke bestandig det er problemfritt. Da Øyvind skulle lure sykkelen forbi "resepsjonen" hørte han resepsjonisten spørre noen som satt og hang i vestebylen et eller annet på russisk. Den ventende svarte "velosiped". Reaksjonen til den middelaldrene damen i resepsjonen lot ikke vente på seg. "VELOSIPED?!" skreik hun mens stormet ut av sikkerhetsboksen sin og bort til trappa der Øyvind forsøkte å lirke sykkelen sin opp til rom 9. Med kraftige arbeidsnever grep hun tak i bagasjebrettet: "NIET!!"

Øyvind forstod det slik at hun ikke ville ha sykkelen opp i andre etasje. Stående i en trappeoppgang hvor murpussen drysset av veggene, rutene var sprekt og et tykt lag av møkk dekket de knuste flisene under føttene var det ærlig talt vanskelig å forstå. En diskusjon oppstod hvor Øyvind ville ha sykkelen opp og hun ville ha den i et oppbevaringsrom i 1. etasje. Etter mye om og men, haling og draing gikk han med på å se oppbevaringsrommet. Litt bortenfor toalettet var en sliten jerndør hun reiv opp. Innenfor var et hav av skrot. Det stod riktignok en nedstøvet gammel sykkel der, men i tillegg var det jernstenger, treblanker og mange kilo ugjenkjennelig skrot. Bortgjemt i et mørkt hjørne lå det også en gammel mann som åpenbart ble vekt av rabalderet. Der kunne sykkelen ikke stå.

Det ble villere. Plutselig var en rimelig påseilet og krafitg mann tilstede. Han var også bestemt på at sykkelen skulle plasseres inne hos den gamle mannen som nå falt til ro igjen i hjørnet. Mulig han var sjømann for med sjøtrøye og lys lugg skrek han som om han stod på dekk i full storm. Med bestemte håndbevegelser prøvde han å forklare hvordan sykkelen bare skulle skyves inn i rommet og døren skulle lukkes. Det begynte å bli ampert. Heldigvis kom den behjelpelige familien til unnsetning. De skjønte problemene våre og tok del i diskusjonen. Og etter en halvtime med hardt arbeid fikk jeg endelig lov til å ta sykkelen opp og forbi en resepsjonist nærmest på gråten.

Hotellets eneste toalett

Men da det ble Jørns tur til å bære opp sykkelen sin støtte han på samme sjømann som åpenbart ikke hadde fått med seg at vi hadde vunnet diskusjonen. Et øyeblikk virket det som sjømannen skulle ta saken i egne ender, men situasjonen ble reddet av en dame inne på sjømannens rom som forsøkte å rømme fra rommet. Det prioriterte sjømannen over sykkelen til Jørn og han fikk slengt dama inn på rommet før han smelte døra igjen bak seg.

Vårt lokale spiseri

Da vi endelig fant oss til ro og fikk lagt hodet ned på puta oppdaget vi hvorfor alle hotellrom i området er opptatt i helgene. Det ble en lang natt med koselyder fra naborommet. Ja, hverdagslivet på Hotell Agropromeservis blir aldri kjedelig.